Fylke: Akershus
Kommune: Jevnaker 

> Se kart

Mer informasjon:
> Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
> Jevnaker kommune
> Visit Norway
> Store norske leksikon
> Wikipedia

Den lengste arbeidskonflikten

På 1800-tallet ble skogsarbeidet aldri sett på som et ordinært yrke, men mer som en tilleggsaktivitet som kunne gi husmannsfolket en liten ekstrainntekt. Etter hvert som markedsbehovet for tømmer økte og skogeierne fikk behov for stabil drift, kom skogsarbeidet inn i mer fastere former.

Skogsarbeidet var hardt og særdeles krevende, og verken lønnsnivå eller arbeidsvilkår var av beste merke. I tillegg var skogsarbeid en farlig arbeidsplass og stilte store krav til god fysikk og utholdenhet. Når mannen var på skogen, var det de sterke kvinnene som holdt liv i huset og sikret en god levestandard. I små husvær og vanligvis med en stor barneflokk, sier det seg selv at husmannslivet ga henne lange og slitsomme arbeidsdager. Dette var sterke kvinner som i slit og armod holdt familiene sammen.

Fram mot 1920-tallet var skogeiernes inntekter relativt gode og uttaket i skogene var derfor stort. I årene etter 1. verdenskrig falt etterspørselen av tømmer dramatisk, tømmerprisene ble halvert og omsetningen av tømmer ble etter hvert uhyre vanskelig. Resultatet ble høy arbeidsledighet og store lønnskutt. Skogsarbeidernes hverdag ble nå en reel kamp for overlevelse. Også de små skogeierne, som det var mange av langs Etna-Dokka vassdraget, fikk nå virkelig merke de vanskelige økonomiske tidene.

Skogsarbeidet var basert på akkordlønn og i tillegg basert på det etter hvert så forhatte anbudssystemet. Systemet var bygget på at arbeidslagene måtte levere anbud på fløting der laget med lavest anbud, fikk oppdraget. Et system som i bunn og grunn var designet for å sikre skogeiernes inntekter, mens det for skogsarbeiderne betød at man fikk et avlønningssystem som faktisk var et direkte angrep på solidariteten blant skogsarbeiderne. Et splitt- og hersksystem der den virkelige taperen var, ene og alene, skogsarbeideren.

Gjennom 1920-årene ble skogarbeidernes reallønn gradvis redusert. Dette forverret selvsagt arbeidsfolkets allerede trange livsvilkår og behovet for å organisere seg for å bedre vilkårene, ble etter hvert sterkere og sterkere.

Møtt med mot-organisering

En rekke skogsarbeiderforeninger ble etablert i 1929, alle innmeldt i Skog- og Landarbeiderforbundet. Fagorganiseringen ga skogeierne en formidabel motstander og ble fra deres side opplevd som en trussel mot både eiendomsrett og inntekt.

Ett av skogeiernes mottrekk mot fagorganiseringen var å etablere såkalte «solidariske bygdesammenslutninger» i Torpa og Nordre Land. Disse «livskraftige nasjonale arbeiderforeningene» bestod både av skogeiere og de såkalte «frie, arbeidsvillige skogsarbeiderne» og skogeierne. De to gruppene slo seg sammen «for å verge sitt arbeid, sine hjem og sine bygder». (Trond Amsrud)

Sett i lys av 1930-årenes politiske tidsånd, har denne formen for mot-organisering klare fascistliknende trekk nettopp fordi man på skogeierhold var sterkt opptatt av å stanse utviklingen av den fryktede og «nasjonsødende fagforeningsterroren».

Under Randfjordskonflikten ga dette seg utslag i at 60 politifolk fra Statspolitiet, utrustet med maskingevær, gassbomber og køller, ble utkommandert for å beskytte fem-seks streikebrytere. At det gikk hardt for seg, går tydelig fram av denne overskriften i Opland Arbeiderblad fredag 10. juni 1932: 

«Nytt brutalt politioverfall.
En chauffør og en pike slått ned i privat trappeoppgang.
Piken stygt skadet og doktor måtte budsendes.»

Kløvd hodeskalle

Harriet Sigurdson tenkte tilbake på Statspolitiets opptreden på Jevnaker i 1932 femti år seinere: «Jeg var jentunge den gangen. Far var drosjesjåfør og mor telefondame. Statspolitiet kløvde hodeskallen på ei ung tjenestejente som var tilskuer til demonstrasjonstoget, for det var forbudt å stå sammen i grupper. Jenta ble båret opp til oss for far skulle kjøre henne til sykehuset. Synet av henne gjorde et kolossalt inntrykk på meg, det store gapet i hodet og alt blodet i ansiktet og på klærne, og det lange, lyse håret som lå klistret til kroppen, badet i blod. Dette har brent seg fast hos meg. Alltid senere har jeg forbundet den unge, livløse jenta med streikebrytere.» (Opland Arbeiderblad, 10. juni 1932)

Frontene var steile og usedvanlig kompromissløse. Særlig var det statspolitiets voldsbruk på Jevnaker som på ingen måte dempet inntrykket av en formidabel klassekamp noe som kommer sterkt til uttrykk i Bondeavisen Nationen: «Etter dette vet vi, bønder, hvem vi skal ha tillit til. Det blir oss selv vi har å stole på. Og derefter handler vi! Vi organiserer oss i alle bygder landet rundt! Vil kommunistene trenge seg inn, jager vi dem ut igjen. Ser de rødt, skal de også å snyte rødt: Op med knyttneven, bønder!»

Streikende arbeider på sin side brukte «svartkvist»», der de slo stein, rekling og  jernbolter inn i trærne for å ødelegge verktøyet og hindre arbeidet. Det ble endog løsnet skarpe skudd mot streikebryterbåten «Oscar II».

Ble nektet servering

På Jevnaker var det Jonas Lie, senere minister i Quislings regjering under krigen, som styrte politistyrken. Den lokale forbitrelsen i lokalbefolkningen var «så enstemmig at statspolitiet ikke kunde oppdrive en bit mat, men måtte innkvarteres på Hvalsmoen». Fra Almes pensjonat ble de drevet bort av betjeningen, som spontant nektet å servere så lenge de var der», het det i en samtidig avisartikkel.

Betjeningen skulle ha reagert på en ordre som ble gitt om å «bruke køllene, og hvis det blir nødvendig, så skyt ned for fote».

Vinteren 1930-1931 ble hard og fattigdom og nøden blant befolkningen var betydelig. Arbeidsledigheten steg kraftig og for å lindre nøden bevilget administrasjonsstyret for Torpa en større sum penger. I tillegg tok fagorganisasjonen i Vestoppland initiativet til en større innsamlingsaksjon for de nødlidende. Denne innsatsen ga fagorganisasjonen vind i seilene i og med at mange arbeidere valgte medlemskap i fagbevegelsen framfor den noe handlingslammede nasjonale foreningen, som etter alt å dømme ikke maktet å bistå sine arbeidermedlemmer.

Et av de fremste kravene som de fagorganiserte hadde, var å få slutt på anbudssystemet og i stedet inngå tariffavtaler. Et krav som skogeierne nektet å godta. Skogeierne nektet å forhandle med de fagorganiserte, de nektet å inngå tariffavtaler, de ville beholde anbudssystemet og motsatte seg på det sterkeste å anerkjenne organisasjonsretten. Eiendomsretten var nærmest hellig grunn og styringsretten dermed likedan. Ikke rart da at skogeierne så på arbeiderorganiseringen som et kommunistisk oppvigleri og et destruktivt angrep på deres bestemmelsesrett og eiendom.

Svik og knefall

Fagorganiserte ble utestengt fra arbeidet, streikebryteriet var omfattende og skogeierne fikk statlig politisk og militær støtte til å knuse det man så på som den ultraradikale «fagforeningsterroren».

«Jevnaker i beleiringstilstand. 
60 statspoliti går på rått og hensynsløst.
Maskingeværer, gassbomber og køller mot befolkningen.»
(Opland Arbeiderblad)

De organiserte skogsarbeiderne stod hardt på kravet om sine rettigheter og førte samtidig en «intern» strid med streikebrytere. I de fagorganisertes øyne var streikebryteri et forrædersk svik og et knefall for «den herskende klasse».

Det er som å høre den opprørte og fortvilte husmannskona si: «Hæn er jaggu usæl, hæn Karl i Svingen! Hæn veit at vi og foreninga krangle mæ skogeiera om ei årntli’ lønn og hæn veit så inderlig væl at om vi itte står isammen, så hjælper ittno. Vi har jo itte organisert øss for å gå syndagstur mæ skogeiera! Vi har organisert øss for å få årntlie kår! Joa, je veit at’n Karl har kjæring og fire unger og mår slåss for å hølle armoda frå døra, men dæ mår vi jo ælle! Vi har jo organisert oss før å stå isammen og da er det ællvorlig usælt at no’n vil stå utafor og ta på seg sånt arbe som vi blokkerer. Å være streikebryter er å fælle oss andre i ryggen og å gi skogeiera håp om at dom skar få viljan sin tel slutt. Streikebryteri er å gjøra motstænd mot krava våres og je sku gjerne ha sett den skogeiar’n som itte fryder seg over dæ! Nei, skar vi få tel no’, kæn vi itte stå mæ lua i hænda! Om vi skar få et skikkeli’ arbessliv, mår vi gjøre arbe’ i hoppes, itte hår før øss.» (Tekst: Terje Havrøy. Til dialekt: Grethe Bøe.)

Og arbeiderpressen fulgte opp:

«Ikke en eneste streikebryter arbeider i Jevnaker nu.
Skarpe skudd mot streikebryterbåten!»
(Opland Arbeiderblad, 11. juni 1932)

Anstrengt forhold

Livet som tømmerhogger, tømmerkjører og tømmerfløter var hardt, farefullt og under særdeles dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Kort sesong, lange arbeidsdager og lave lønninger gjorde sitt til at det å arbeide i skogen, ikke nettopp var ansett som særlig lukrativt.

I et forsøk på å motarbeide lønnsnedgangen og for å etablere et sterkt forhandlingsgrunnlag, begynte skogsarbeiderne på slutten av 1920-tallet å organisere seg. Inspirert som man var av at andre arbeideraksjoner hadde resultert i at skogeierne anerkjente arbeidsfolkets tariffkrav. Om enn særdeles motvillig. Arbeidsfolkets fremste krav var opphevelsen av det forhatte anbudssystemet og i stedet inngå tariffavtaler. Et krav som skogeierne nektet å godta og det med bakgrunn i eiendomsforholdene. Her var stort sett små skogeiere, som både var arbeidsgivere og som derfor ofte også var direkte med i skogsarbeidet.

Disse små skogeierne/arbeidsgiverne hadde et heller anstrengt forhold til og dermed lite til overs for alt som smakte av fagbevegelse og organisering.

I et forsøk på å motarbeide fagorganiseringen, ville skogeierne opprette såkalte «nasjonale foreninger» som et samspill mellom arbeidsgivere og villige arbeidere. Målet for disse nasjonale foreningene var å «verne om arbeidets frihet, finne verdifulle arbeidsmuligheter, samt å skape fred og ro». På skogeierhold framstilte og omfavnet man derfor de nasjonale foreningene som en «reisning mot fagforeningsterroren» og man kan her ane kimen til at de nasjonale foreningene sakte og sikkert bygget opp under streikebryterorganiseringen. En politisk utvikling som organiserte skogsarbeidere så på med dyp forakt: «Å ta arbe’ i skauen som vi har blokkert», er selve arvesynden i de fagorganisertes øyne.

Voldsomme konfrontasjoner

Randsfjordkonflikten startet våren 1930 og var til tider preget av til dels voldsomme konfrontasjoner mellom det utkommanderte Statspolitiet og de fagorganiserte skogsarbeiderne. Skogeierne langs Etna-Dokka-vassdraget fikk, med hjelp av streikebrytere, i gang fløtingen og de fagorganiserte skogsarbeiderne svarte med betydelige blokader, med aktiv bistand fra Skog- og Landarbeiderforbundet. Statspolitiet, med Jonas Lie i spissen, svarte med «køller og slag». Ved ett tilfelle angrep de og ville fjerne arbeidsfolk som hadde samlet seg på den gamle brua ved Randsfjordsfabrikken

Statspolitiets brutale framferd på brua ble møtt med tydelige og effektive sympatiaksjoner. Selv borgerlige aviser valgte å ta avstand. Jevnakers fredelige befolkning boikottet politiet, de ble nektet servering av både hotelleiere og vanlige kjøpmenn. Når streikebryterbåten «Oscar II» kom oppover elva godt lastet med velvillige streikebrytere, ble det faktisk løsnet to skudd mot båten, heldigvis uten skade på folk. Videre ble forsamlingslokaler stukket i brann, ordføreren på Åmot ble arrestert fordi han oppfordret til motstand mot Statspolitiet, man hugg inn bolter og jern i trestammer for å hindre uttak, foreldre holdt ungene hjemme fra skolene og politifullmektig Jonas Lie bekreftet skudd mot båten, men ville ikke si om noen var arrestert. Statspolitiet var mislikt og Dagbladet skrev at «det er meningsløst at statspolitiet skal være barnepike for de steile skogeiere».

Selv unga på Jevnaker fikk utløp for misnøyen med statspolitiet ved å synge:

«Pål sine pol’ti på brua utslepte,
pol’ti så lett over brua de sprang.
Klukk, klukk, klukk, sa pol’ti på brua.
Får vi’kke mat så slår vi med kølla…»

Den lengste konflikten

Grunnen til at Randsfjordkonflikten ble så hard og langvarig, var at den handlet om prinsipper: Skulle lønns- og arbeidsforhold reguleres av tariffavtaler, eller dikteres av arbeidsgiverne? Organiserings- og forhandlingsretten må for all framtid anerkjennes og etterleves. Klare og tydelige krav som altså falt blant annet bondeavisen Nationen tungt for brystet.

Bygdesolidariteten var enormt sterk og da papirindustriens arbeidere vedtok sympatiaksjoner, ble skogeiernes innbitte forsøk på å knekke organisasjonstanken og «fagforeningsterroren» helt meningsløs. Fra å være en ren arbeidskonflikt og en sterk kamp mot det forhatte anbudssystemet, ble Randsfjordskonflikten også en politisk kampplass med sterke sosiale spenninger mellom bygdefolket.

«Visst ble det skille mellom folk, mellom svorne
kommunister og konservative, mellom steile skogseiere
og standhaftige arbeidsfolk og mellom unga i bygda.»

Randsfjordkonflikten varte fra 1930 til 1936 og var dermed den mest langvarige arbeidskonflikten i mellomkrigstiden. Konflikten hadde i seg dype klassemotsetninger og en forbitret motstand mot all urett i arbeidslivet.

Kilder:
Trond Amsrud: «Skogsdriftsforeninger – et korporativt organiseringsforsøk i mellomkrigstida.»
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Utlån av bilder
Randsfjordmuseet
Grethe Bøe