Røros

Fylke: Trøndelag
Kommune: Røros

I skyggen av kobbereventyret

Røros Kobberverks historie omhandler 333 år med bergverksdrift. Historien hva gjelder etableringen og driften av kobberverket, er godt dokumentert, og bedriftsarkivet er rikholdig hva angår økonomi, administrasjon og teknikk. Arbeidslivshistorie er i mindre grad omtalt i litteraturen om Røros Kobberverk.

Kobbermalmen ble først funnet i Rauhåmmåren i 1644. Deretter ble det funnet drivverdig malm i Storvola, senere Storwartz. Før den tid var Røros et område med noen få gårder, setervoller og det var et samisk område med reindrift. Et karrig og klimatisk nokså ugjestmildt område. Funnet av kobbermalmen var starten på det store kobbereventyret Røros. I 1646 fikk kammertjener Joachim Irgens sammen med sine medparticipanter (deleiere) tildelt kongelige privilegier som ga omfattende rettigheter. Privilegieområdet strakk seg utover i en sirkel, der radiusen, med utgangspunkt i Storwartz, var fire gamle norske mil. Dette var den såkalte cirkumferensen.

Kobberverket fikk med privilegiene rett til å utnytte alle naturressurser innenfor cirkumferensen og benytte seg av tilgjengelig arbeidskraft. Tilgangen til trevirke og vannkraft var helt avgjørende for driften, og ressursbruken var enorm. På Røros oppstod en «klondyke-tid» der nærmest alle i regionen fikk tilknytning til bergverksdriften. Stedet må raskt ha tiltrukket seg folk som søkte lønnet arbeid.

Kobber og jordbruk

Levesettet for bergverksfolket var i alle år en kombinasjon av arbeid for kobberverket og et høyst nødvendig jordbruk, som ga et minimum av tilgang på mat. Dette gjaldt uansett sosial rang. For kobberverket ga dette mer stabil arbeidskraft. Verket på sin side var forpliktet til å holde provianthus med viktige matvarer. I tillegg var kobberverket pålagt et sosialt ansvar som innebar blant annet fattigforsorg og pensjon til arbeidsfolket. Her som på andre industristeder, var klasseskillet stort. En rik overklasse kjøpte og kontrollerte store eiendommer, noen ble participanter i kobberverket, og de holdt etter forholdene en høy levestandard.

I 1666 ble det slått opp et skriv på kirkedøra på Røros, underskrevet av bergmester Tax. Skrivet gir oss et glimt fra etableringstida på Røros. Her gjengis noen punkter fra skrivet, fritt oversatt til normert norsk:

• Ingen må selge øl etter kl. 10 om aftenen
• Ingen drikking under prekenen
• …. alle løse og ledige kvinnfolk skal innen en måned ta seg husbond og tjeneste, ellers må de forlate verket, dersom de ikke har fått særlig tillatelse.
• De som lar seg beligge (får uekte barn) skal flytte seg utenfor verkets priviligerte Cirkumferens innen en måned. Presten og verksoffisererne beklager høylydt at mange av folket ligger borte på helgedagene (i deres sæterhus) og dermed ikke bare forsømmer gudstjenesten, men bedriver også mye uskikkelig virksomhet. Og når de best på en eller annen måte behøves, finnes ikke mange tilstede.

Skrivet kan tolkes på så mange vis, men det gir oss et inntrykk av et «løssluppent» samfunn. Samtidig forteller denne kilden at allerede 20 år etter oppstarten, var gårdsbrukene med tilhørende seterdrift etablert. «Bergverksbonden» var altså en viktig struktur nærmest fra starten av.

Åpne konflikter

Røros Kobberverks første 40 år med drift var preget av mye uro og manglende styring. I spissen for eierskapet og ledelsen satt familien Irgens. Kammertjener Joachim Irgens fikk raskt hånd om brorparten av eierandelene i verket, og han satte ganske snart sin bror Johannes Irgens i stillingen som direktør. Senere ble hans svoger Christian Arnisæus direktør, og deretter ble hans nevø Henning Irgens bergmester og direktør. Under begge disses ledelse var det mange opprør og mye bråk knytta til arbeidsforholdene ved verket. Lønninger uteble, materialer ble ikke levert og kilder forteller om at arbeiderne ble utsatt for «Hug og Slag».

Eierne av verket var forpliktet til å svare for sin eierandel med lønnsmidler, nødvendige materialer, og proviant. En forpliktelse flere saboterte, og livet for arbeidsfolket måtte til tider være totalt uholdbart. Resultatet var gjentatte klager og åpne konflikter. I ettertid er det historien om Spell-Ola som har blitt mest kjent. Da arbeideren Spell-Ola i 1670 skulle reise til København for å legge fram klager på vegne av verksarbeiderne, svarte verksledelsen med å sette ham i arresten, i Mørkstuggu. Dette førte til et opprør, der arbeiderne klarte å få satt Spell-Ola fri. Opprøret ga også resultat i form av en kongelig resolusjon. Den påla verksledelsen blant annet å betale månedslønn i kontante midler, erstatning for eventuelle arbeidsskader og forbud mot å avkorte helgedagene.

Det er interessant å se hvordan arbeidsfolket allerede på 1600-tallet sto samlet i et engasjement for å forbedre egne arbeids- og levekår. Arbeiderne leverte klager direkte til kongen i København, til bergamtet med videre. Og tidvis ga det også resultater. En sikker og forutsigbar drift ved kobberverket hadde tross alt stor betydning for kongen i og med at drifta ga gode inntekter gjennom toll og tiende. Men, til tross for kongelig pålegg, fortsatte uroen og konfliktene. Verksmester Irgens valgte å overse pålegget fra kongen, og klagestormene fra arbeidsfolket fortsatte helt fram til at nye og mer moderate krefter overtok driften av verket på 1690-tallet. Store deler av eierskapet ved kobberverket kom da over på et rikt handelsborgerskap i Trondheim.

Tidlig organisering

Sett med dagens øyne kan en tolke arbeidsfolkets protester som en meget tidlig og nødvendig organisering. Mye tyder på at de, etter tidens ånd og muligheter, gikk sammen i visshet om at det kun var i samlet flokk man kunne endre på de elendige arbeidsvilkårene, påført av verkets ledere og eiere.

Gruvearbeidet ble populært, godt organisert som det ble og betalt med lønnsmidler. Etter hvert ble det heller ikke lenger brukt som straffearbeid, slik det forekom på 1600-tallet. Arbeiderne fikk på sommeren fri inntil en måned, «fyhrmåneden», for å berge det livsviktige høyet. Arbeiderne fikk også pensjon ved skade, og enker kunne få innvilget enkepensjon. Verket hadde også fattigkasse og var pålagt å drive skole.

Arbeidet ved kobberverket var svært krevende, men bød også på en viss forsikring man ikke hadde ellers i samfunnet.

Røros var et tydelig klassedelt samfunn med svært store forskjeller mellom folk. Også blant arbeiderne. De fleste arbeidere var selveiere, men et økende folketall førte til endringer over tid. Arbeidsfolkets inntekter og økonomiske ressurser endret seg med produksjonen og inntjeningen ved kobberverket. Arbeidet, særlig i gruvene, ble akkordbelagt, et forhold som selvsagt påvirket folks økonomi avhengig av tilgangen til malm.

Fikk egen lov

Begynnelsen på 1800-tallet var særlig vanskelig for rørosingene. Konsekvensene av disse kriseårene førte til at staten forhandlet fram den såkalte Rørosloven av 1818. Hensikten var å bedre arbeidsfolks livssituasjon på Røros, samtidig som participantenes privilegier ble opprettholdt.

I andre halvdel av 1800-tallet ble driftsmetodene ved kobberverket radikalt lagt om og det moderne arbeidslivet med industrialisering tok form på Røros. Samtidig skjøt organisasjonslivet fart, og både arbeidere og arbeidsgivere organiserte seg. Gruvearbeiderne og hyttearbeiderne fikk egne fagforeninger og kobberverket ble medlem av Norsk Arbeidsgiverforening. En høyaktuell og helt nødvendig arbeiderkamp ble dermed anerkjent og grunnfestet.

Noen årstall:

• Røros arbeidersamfunn stiftet 1889
• Hyttearbeidernes fagforening, stiftet 1897
• Grubearbeidernes fagforening (Innmeldt i Arbeidsmandsforbundet)
• Røros Arbeiderpartis kvinneforening. 1899
• Norsk Arbeidsgiverforening (Røros Verk) 1900

Urolige tider og streiker

Fra 1880-tallet var det urolige tider i arbeidslivet på Røros. Arbeidsfolkets livs- og arbeidsvilkår var nært knyttet til kobberverkets gode eller dårlige driftsresultater, samtidig som værforholdene i fjellbygda Røros kunne være en stor utfordring for sjølbergingen. Når så nedgangstider for verket resulterte i store endringer i lønns- og arbeidsvilkår, er det ikke til å undres over at arbeidsfolket i denne ampre perioden, satte hardt mot hardt. Organiseringen i det norske samfunnet generelt og konflikter og vanskeligheter lokalt tvang trolig fram en bevissthet hos arbeidsfolket om en bedre organisering og et styrket samhold. Dette var en nødvendig motkraft til verkets framlegg om dårligere arbeidsvilkår og svartelisting av de mest aktive fagforeningsmedlemmene.

I 1901 kom det til storstreik. Røros Kobberverk sa opp en tidligere arbeidsavtale og krevde lønnsreduksjon på 10-20 prosent. Verket ville innføre lørdagsarbeid, noe arbeiderne fryktet fordi det ville medføre at en ikke fikk tid til det nødvendige gårdsarbeidet. Arbeidsmandsforbundet forlangte på sin side lønnsforhøyelse og at alle nyansatte skulle organisere seg. Dette satte verket seg imot og resultatet ble at 600 mann gikk ut i streik.

Storstreiken varte i hele ni måneder før den ble avblåst. Arbeidsfolket var sterke i troen på at Arbeidsmandsforbundet ville støtte dem med streikebidrag, noe som viste seg at forbundet ikke hadde midler til. Situasjonen gikk dermed fra vondt til verre, og streiken ble en enorm påkjenning for arbeidsfolket på Røros. Resultatet ble lønnsreduksjon og delvis lørdagsarbeid. Kombinert med feilslått jordbruk, sykdommer, pengemangel og matmangel, var frustrasjonen blant rørosfolket stor.

Storstreiken var en arbeidskamp som ga gjenklang i både norsk, nordisk og europeisk fagbevegelse. Tross den store frustrasjonen den skapte, det faktum at 200 mann var uten arbeid og pengemangelen var stor, så kan historien berette om samhold, og ikke minst at fagforeningene besto på tross av nederlaget. Fagforeningene og Arbeiderpartiet ble en solid maktfaktor og hele den sosialistiske bevegelsen ble reorganisert. Til beste for arbeidsfolket på Røros.

Forfatter: Tone Rygg

Kilder:
John Aas, 1846/Rørosmuseets 2009: «Peder Hjort og Peter Schnitler Krags Efterretninger om Røraas Kobbererk og Præstegjeld»
Avisene Fjell-Ljom og Dovre, 1901
Gunnar Brun Nissen, 1976: «Røros Kobberverk 1644-1974»
H. Dahle, 1894: «Røros Kobberverk 1644-1894»
Finn Birger Larsen, 1981: «Rørosarbeidernes levestandard 1720-1807. Hovedoppgave i historie, UiT.»
Norsk Bergverksmuseum, 2016: «Bergverk i Norge. Kulturminner og historie.»
Røros Kobberverks arkiv. Privatarkiv 71, Rørosmuseets arkiv
Ole Martin Lefsaker Sakrisvold, 2017: «Reallønn for strevet? En undersøkelse av rørosarbeidernes levestandard 1800-1830. Hovedoppgave i historie, UiO.»
Eilert Sundt, 1858: «Om Røros og Omegn»
Ole Øisang, 1942: Rørosboka b. 2, Røros Kobberverk