Klebereventyret i Nord-Gudbrandsdalen

«Det er stilt i gruvene på Bårstad og Sagflaten nå. Mølla og taubana er for lengst borte. Einast saghuset på Sagflaten står der som eit vitnesbyrd om at dette i fleire generasjonar faktisk var den viktigaste industrien i Vågå og Sel, ja, ein av dei viktigaste i heile Gudbrandsdalen.» (Terje Kleiven)

Det har stilna i gruva på mølla og bane
Der karane sleit for å tene sitt brød.
I hamrande blodslit vi knapt nå kan ane
dei sleit for å lindre aukande nød.
(Finn Sandum)

Ved riksvei 15, nærmere bestemt nord for bygda Lalm, finner du en avstikkervei til det arbeiderhistoriske industristedet Bårstad, kleberindustriens mekka. Tar du riksvei 439 etter Otta, kommer du til gruve- og industrisamfunnet Sagflaten.

Her finner du en ekte «røde veier»- historie om arbeidsfolkets liv og arbeid i dette klebereventyret som hadde så stor betydning for folk og industrinæring i kommunene Vågå og Sel og også for hele Gudbrandsdalen.

Historien bak eventyret

Kleber er det mykeste mineralet vi kjenner til og var ettertraktet som materiale for kopper og gryter gjennom årtider. Alt for 2500 år siden begynte man å lage kopper og gryter av kleberstein og i tidlig jernalder ble klebersteinen brukt til garnsøkke, gravurner, vevesteiner, døpefonter osv.

Klebersteinen her oppe i Gudbrandsdalen har et høyt innhold av talkum. Det gjør steinen myk og lett å bearbeide og tåler opp mot 1700 grader før den smelter. Altså et betydelig og interessant industriråstoff som ga støtet til en betydelig industrivekst i området.

På slutten av 1890-tallet begynte framsynte forretningsmenn å kjøpe opp rettighetene til kleberforekomstene mellom Bårstad og Tolstad i Vågå, og i 1896 ble bedriften Kleber- og Skiferforetning etablert på Otta. Slik ble starten på klebereventyret på Bårstad

Grunderen Jakop Stampen kjøpte rettighetene til kleberforekomstene på Bårstad og Tolstad i Vågå med henblikk på en industriell utvinning av kleber. I 1896 ble Norsk Kleber- og Skiferforretning startet. I 1898 kom Otta Kleberstensforretning, så i 1908 kom Aasaaen grube og i 1913 Otta skiferbrudd. Den helt store industriveksten kom med etableringen av Norway Talcmill med Oslo-mannen Johs. Andersen som sjef og pådriver (i sin uoppsigelige stilling).

I 1915 oppsto en ny situasjon i og med at Bårstad-anlegget brant ned til grunnen og hele klebersteinproduksjonen stoppet opp. I kjølvannet av brannen, avviklet den gamle eieren sine interesser i Vågå. Alle eiendeler og rettigheter ble overført og videreført i det nydannede selskapet Østlandske Stenexport, formelt etablert den 2. november 1915.

Stor optimisme

Årene som nå fulgte ble preget av stor optimisme og dermed intens byggevirksomhet. Talkumproduksjonen kom i gang i ny og stor mølle på Bårstad som var endelig klar i 1918, andre byggetrinn ferdig i 1923. Transporten av malmen var hele tiden et problem. På en ualminnelig dårlig vei ble malmen fraktet fra Bårstad til Otta med hestetransport. En kostbar, tungvint og framfor alt, en tidkrevende operasjon. Ny taubane på sju kilometer ble derfor bygget mellom Bårstad og Sagflaten. Taubanen hadde 60 kibber som hver fraktet 300 kilo talkum tilsvarende 7 tonn talkum pr. time over Tolstadåsen for utskiping via jenbanen på Nord-Sel stasjon. Taubanen var i bruk helt fram til 1974.

Man bygget nytt produksjonsanlegg for ildfast foringsstein på Sagflaten i 1920. Østllandske Stenexport engasjerte seg i byggingen av kraftstasjonen i Eidefossen for å skaffe elektrisk strøm til produksjonsanleggene på Bårstad og Sagflaten og til smelteverket på Otta. Østlandske og Vågå kommune overtok seinere ansvaret for kraftstasjonen.

I årene 1950 – 1960 var om lag 70 personer ansatt i virksomhetene og Østlandske Stenexport var så definitivt den største industriarbeidsplassen i Vågå kommune og hadde derfor mye å si for folks levekår i et ellers industrifattig distrikt.

Driften ved Østlandske Stenexport varte helt fram til 1980 da bedriften ble kjøpt opp av a/s Granit. Dessverre varte ikke optimismen for kleberdriften i a/s Granits regi lenger enn til 1985.

Et lite samfunn i samfunnet

Rundt mølleanlegget på Bårstad vokste det etterhvert fram et eget lite industrisamfunn der arbeid, fritid og det sosiale livet var tett sammenvevde. Det var folksomt i Bårstadgrenda nesten så en kan si at det krydde av folk. Selskapet bygget hus for sine ansatte. Fra direktøren ved verket og ned til arbeidsfolket. Direktør Langmyhr i direktørboligen, stigeren i stigerboligen, funksjonærene i funksjonærboligene og arbeidsfolket i arbeidsbrakker. Slik sett kan man vel si at også i Bårstadgrenda var klasseskillet merkbart og dermed helt på linje med andre etablerte industrisarbeidssteder i Norge.

Østlandske Stenexport passet på å tilby velferdsordninger for arbeidsfolket. De bygget bad slik at folk kunne få av seg klebermelstøvet som trengte seg inn overalt. Her var eget vaskerom med klesrulle og man hadde hver sin vaskedag. Her var bryggerhus med baksterhelle og kvinnfolkene tok på seg å bake for andre. Man startet idrettslag med hovedvekt, naturligvis, på langrenn og hopp. Bårstad gruvearbeidarforeining tok initiativ til å starte opp med hornmusikk på Lalm. Som ellers i landet var det slik at ingenting blir til uten ildsjelenes iherdige innsats og kreativitet. Så også på Bårstad.

Både arbeidsvei og skolevei var nok ofte i lengste laget og temmelig ofte også en prøvelse hva gjaldt været. Skoleveien var 4 kilometer en vei og ble tilbakelagt til fots om våren og med ski og spark på vinteren. I all slags vær. «Å ja, det kunne vera styggande kaldt og hustrig, fortel Astrid. Når det var på det kaldaste, hadde oss to par votte´, men det var verre med fjeset. Vi var redde for å frøyse oss på nåså.»

Det var mye spennende å ta seg til på Bårstad, men på mølla og taubanen fikk ikke ungene være.

Fagorganiseringen starter

Ja, karane sleit og fekk meiningers mot
Dei tente, dei var ikkje snaue
Om velstanden auka, dei huska si rot
Og faner dei bar, dei var raude!

Arbeiderne ved Østlandske var, som så mange av sine likestilte industriarbeidere, lenge kollektivt tilsluttet Arbeiderpartiet. På Bårstad og Sagflaten var likevel ikke det fagligpolitiske engasjementet så sterkt at det ga seg utslag i politiske verv i kommunen.

Men det var kraft og stor aktivitet i fagforeningsarbeidet. 1917 ble Otta Klæber- og Skifersteinarbeiderforening ved Østlandske Stenexport startet opp og innmeldt i Arbeidsmandsforbundet.

Gruvearbeiderforeningen var en betydelig og sterk faktor i dagliglivet på Bårstad og foreningen spilte en betydelig rolle på de fleste arenaer i lokalsamfunnet. Innad i foreningen og blant medlemmene var det et sterkt faglig/politisk og solidarisk samhold. Noe som selvsagt hadde stor betydning for gjennomslagskraften foreningen hadde i kampen for økte lønninger, bedre og mer humane arbeidstidsregler, feriespørsmål, arbeidsmiljøet osv. Det ble satt makt bak kravene og man opplevde lokale streiker i årene 1919, 1920, 1921.

Også på Bårstad som ved alle andre industristeder, eksisterte det en interessekonflikt mellom arbeidsgiver og fagforening. Bedriftsledelsen og fagforeningen har naturligvis ulike roller. Ledelsens ansvar er å sikre rasjonell drift som gjorde selskapet konkurransedyktig i et tøft marked. Fagforeningens ansvar var å sikre trygge arbeidsplasser, forhandle fram et lønnsnivå som det gikk an å leve av, sikre gode arbeidsavtaler osv. Felles for begge, tross forskjellige utgangspunkt, var selvsagt at selskapet gikk godt og at livet på Bårstad var godt.

Anstrengt samarbeidsklima

Lønn, personalpolitikk og arbeidstid var her, som ellers i landet, de helt sentrale spørsmålene i fagforeningsarbeidet. Akkordavtaler kom og gikk. De var gunstige ett år og til økonomisk bryderi et annet år. Innføring av tidsstudier for å sikre en mer rasjonell drift, vanskelige forhandlinger om arbeidstid og vanskelige forhandlinger om personalpolitikken, førte ofte til et anstrengt samarbeidsklima på bedriften. Særlig kunne personalpolitikken skape et spenningsnivå som ikke alltid var enkelt å leve med. Begrepet «fagforeningsknusing» var ikke funnet opp som begrep på denne tiden, men var hele tiden et spøkelse i alle forhandlinger der personer var involvert. Utestenging, usaklige oppsigelser, tilsidesettelse av avtaler, splitt og hersk var elementer som på ingen måte reduserte spenningsnivået. Men stort sett greide man å leve med dette stadige og anstrengende stemningsskiftet.

Økonomiske nedgangstider, markedssvikt og internasjonale lavkonjunkturer, resulterte i lange perioder med oppsigelser. Med det resultat at behovet og interessen for en nødvendig arbeiderforening ble betydelig vanskeliggjort blant medlemmene. Fagforeningskontingenten kunne eksempelvis bli en økonomisk belastning for en allerede anstrengt privatøkonomi. Men, nedgangstider til tross, den fagligpolitiske tanken om og behovet for en aktiv og sterk fagbevegelse ble aldri lagt bort!

Radikalt miljø

Det eksisterte et temmelig radikalt politisk miljø ved gruva og i 1929 ble det dermed nytt oppsving for organisasjonstanken. Sell Stenindustriarbeiderforening så dagens lys i 1929 med en arbeiderforening på Bårstad som underavdeling. Til sammen talte arbeiderforeningen 150 medlemmer. Organisasjonstanken slo ordentlig rot hos arbeidsfolket i denne perioden og de fleste arbeidere i kleberindustrien fant det riktig og viktig å organisere seg. På et møte i Lalm i 1948 ble alle foreningene innmeldt i Norsk Arbeidsmandsforbund.

Selv om det eksisterte et rimelig radikalt politisk miljø blant fagforeningsmedlemmene i gruvearbeiderforeningen, så gjenspeilte dette seg ikke i det lokale politiske miljøet. Det var faktisk få som sognet til partier til venstre for Arbeiderpartiet. I tillegg var det, forunderlig nok, få av gruvearbeiderne ved Østlandske Stenexport som tok på seg politiske verv og hadde posisjoner i f.eks. kommunestyret i bygdene. Det var lange og tunge arbeidstimer i gruva og kanskje var det mange som så det som uoverkommelig å orientere seg i saksdokumenter når arbeidsdagen var over. Dessuten var det mange som kombinerte gruvearbeidet med egen gårdsdrift. For disse var jo ikke arbeidsdagen over når man forlot gruva. Nei, da ventet både fjøsstell, våronn og slått.

Men selv om man ikke var hyperaktiv i det politiske arbeidet, så var man desto mer klare som politiske velgere. 1. mai var en merkedag ingen gikk utenom. Gruvearbeiderne visste hvor de hørte hjemme og Lalm hadde alltid det lengste 1. mai-toget. Slik sett spilte Bårstad-miljøet ei sterk rolle for framveksten av arbeiderbevegelsen i distriktet.

Så ble det stille

Det er stille i gruvegangene på Bårstad i dag. Ingen romling i skinnegangen når toget kommer ut med kleber for å tippe vaggene ned i steinrenna, ingen gnisning fra møllehjulet eller høylytt gnisning i transportvaieren. Ingen lyd fra bormaskin eller spett, ingen kommandorop eller godlynt kjefting fra arbeidskolleger.

Det er stille på Bårstad nå. Naturen har satt sitt eget preg på arbeidsstedet og sakte og sikkert slettet sporene etter gruveslit, talkumstøv, baksterheller, fellesbad og skispor. Også barnelatteren i Bårstad-samfunnet har stilnet. Det er alltid tid for ettertanken som siger inn på oss når spørsmålet kommer. Evner vi i dag å ta vare på denne tydelige historiske arven etter et gruvesamfunn som betydde så mye for så mange? Evner vi å se at fellesskapets styrke og vekst fortsatt er bygget på samhold og solidaritet? Evner vi å ta vare på historien etter bårstadbusen?

Bårstadbuse

Det har stilna i gruva på mølla og bane
Der karane sleit for å tene sitt brød.
I hamrande blodslit vi knapt nå kan ane
dei sleit for å lindre aukande nød.

Fedranes fotspor av husmenn var sette.
I far etter desse skull´ karane gå,
men kleberen kom og forandra på dette
nå kunne dei trygt imot framtida sjå!

I snødrev og kulde, i regnver og sol
fann karane vegen til Bårstad.
På plass var dei tidleg før hanen gol,
men helsa dei sleit så det kosta!

Ja, karane sleit og fekk meiningers mot,
dei tente, dei var ikkje snaue.
Om velstanden auka, dei hugsa si rot,
og faner dei bar, dei var raude!

Idag er det stille der verket vart bygd,
men høyrer du livssoga suse?
Bak velstand og trivsel i vakraste bygd
vi anar en «Bårstadbus»
(Finn Sandum)

Kilde:
«Klebereventyret», Terje Kleiven