Fylke: Innlandet
Kommune: Elverum 

> Se kart

Mer informasjon:
> Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
> Elverum kommune
> Norges vassdrags- og energidirektorat
> Visit Norway
> Store norske leksikon
> Wikipedia

Tømmerfløternes kamp mot streikebryteri

Julussakonflikten er en av de mest dramatiske arbeidskonfliktene i norsk arbeidsliv gjennom historien. I 2017 var det nøyaktig 90 år siden konflikten toppet seg ved Brattveltdammen som ligger i skogen mellom Elverum og Åmot. 

I årene 1921 – 1931 herjet nødsårene det gamle Hedmark fylke. Disse årene var preget av en ekstremt høy arbeidsledighet og kampen for arbeidsmuligheter og for å sikre seg det daglige brød, var temmelig hard. I denne delen av fylket var det i særlig grad skogen som ga arbeidsmuligheter. Hogst, tømmerkjøring og fløting på elvene ga arbeid til mange og særlig var tømmerfløtingen viktig fordi dette var arbeid som ga høy fortjeneste, samt et sterkt sosialt fellesskap. Samtidig var dette en meget farlig arbeidsplass. 

Prisgitt skogeierne 

Julussaarbeiderne var til en begynnelse bare sporadisk fagorganiserte og var nok derfor mer eller mindre prisgitt skogeierne og deres vilje. Men i 1926 ble det stiftet flere skogsarbeiderforeninger med utgangspunkt i Elverum. Målet for foreningene var naturligvis å bli anerkjent som forhandlingsmotpart overfor skogeierne.  
 
Alt snakk om fagforeningsarbeid ble møtt med utrolig sterk motstand av arbeidskjøperne, da de selvsagt fryktet for at en samlet arbeiderklasse ville true skogeiernes tradisjonelle eiendomsrett til skogen og skogsarbeidet. Alle forsøk på å etablere et felles forhandlingsgrunnlag ble derfor bryskt avvist og dempet neppe konfliktnivået.  
 
Skogsarbeiderne var ingen ensartet gruppe. Kanskje eide noen av dem et lite småbruk, en liten skogteig. Noen, og i særdeleshet de unge og ugifte, var uten eiendom og helt ut avhengig av inntektene som skogsarbeidet ga dem.  
 
Store og små skogeiere var på sin side naturligvis avhengig av å ha god pris på tømmeret de leverte, og det var i deres klare interesse at skogsarbeiderlønningene ble holdt så lave som mulig. En sviktende etterspørsel etter tømmer i  1920-årene senket prisen på tømmer og ga dermed et økt press på både drifts- og lønnsinntektene og man fikk økende arbeidsløshet.  

Klassedelt samfunn 

Skogsarbeidernes livssituasjon derimot, var sterkt preget av fattigdom, vanskelige boforhold og man følte seg nok ofte tilsidesatt i et temmelig klassedelt samfunn. Et tradisjonelt og lett gjenkjennelig usolidarisk og urettferdig samfunnssystem der klasseskillet var selve «kruttet» i lasten. Å styrke den solidariske organisasjonskampen og sørge for at folk fikk arbeid, var uten tvil det viktigste for den voksende arbeiderbevegelsen. Skogsarbeiderne fant sammen i Skog- og landarbeiderforbundet, mens skogeierne på sin side fant det nødvendig å etablere og organisere seg i det nyopprettede Skogeiernes Arbeidsgiverforening. Dermed ble de politiske frontene etablert som klare motpoler. 

Arbeiderbevegelsen ble av de borgerlige partiene betraktet som revolusjonære og for radikale. Antisosialismen som politisk tankesett, og trussel, bredte om seg i borgerlige kretser og opprettelsen av det lokale Fedrelandslaget ble et faktum. I programmet til Fedrelandslaget tok man til orde for å «forsvare den personlige arbeidsfrihet, politiske frihet og åndsfriheten». Dermed var det duket for å legalisere streikebryteriet og samtidig nærmest kriminalisere fagbevegelsen og dens holdninger og mål. Målet for fagbevegelsen var todelt; på den ene siden ville man sørge for å organisere alle skogsarbeidere i et landsomfattende forbund, dernest sørge for å bli godtatt som forhandlingsmotpart og sørge for gode arbeidsvilkår for skogsarbeiderne. Men da man tapte anbudsrunden, endret foreningen taktikk og stod nå fram som en kampvillig gruppe av fagorganiserte med en klar politikk overfor myndigheter at man ikke lenger ville godta de stadige lønnssenkningene. Og man krevde tariffavtaler. 

Konflikten hardner til

Fløterne var alle inndelt i arbeidslag. For å sikre seg arbeid måtte arbeidslagene levere inn anbud på fløtingen. Og her var det alltid laveste anbud som gjaldt. Dette forhatte systemet skapte selvsagt mye uro, store splittende konflikter og var alltid grunnen til de mange streikene man opplevde.  

I mars 1927 var det to lag som leverte anbud på tømmerfløtingen i Julussa. Martin Halstensen ledet laget med organiserte fløtere, et lag som tidligere hadde hatt fløteoppdraget her. Hans Mellum ledet at fløterlag med kun uorganiserte fløtere.  
 
Mellum-laget leverte inn det laveste anbudet og fikk dermed kontrakten på fløtingen. Med en stemmes overvekt. De organiserte fløterne på Halstensens lag var villige til å gå ned i prisen for fløtingen, men ble avvist av arbeidskjøperne. Avvisningen og forskjellsbehandlingen skapte naturligvis et voldsomt sinne. Og i april 1927 gikk de organiserte fløterne til full blokade av fløtingen, samtidig som de gikk ut i den lokale pressa om hvorfor Julussa var blokkert.  

Utover i mai 1927 tilspisset konflikten seg voldsomt. Hans Mellum, som ledet sitt lag av uorganiserte fløtere, brøt blokaden og gjenopptok fløtingen den 10. mai. De organisertes svar på fløtingen var å gjennomføre kraftige demonstrasjoner rettet mot streikebryterne og deres «knefall» for arbeidskjøperne. Konfliktnivået var av forståelige grunner høyt, meget høyt. Så voldsomt høyt at det et faktisk ble truet med skytevåpen. Også fra de organisertes side. 

 Myndighetenes handlinger

Ved hjelp av den lokale lensmann Høye ble det inngått en skjør avtale om forhandlinger i koia ved Brattveltdammen, og fløtingen ble midlertidig avsluttet. Likevel, og det etter ordre fra Justisdepartementet og etter betydelig press fra direktør Johannessen, ble en rekke fullt utstyrte statspolitibetjenter hentet til stedet og postert langs elva som beskyttelse for streikebryterne.

De tillyste forhandlingene ble avlyst og Mellum kunne ta opp igjen fløtingen, nå under full beskyttelse av politi og militære myndigheter.  

Julussakonflikten ble nå en åpen konflikt der både organiserte skogsarbeidere og de uorganiserte bevæpnet seg. En temmelig unorsk handlingsmåte, men sier mye om hva slags konfliktnivå man var vitne til.  

Direktør Johannesen, Tømmerdireksjonen i Oslo, spilte en betydelig og kraftfull rolle i konflikten og hadde stor innflytelse på de sentrale myndigheters holdning og politiske beslutninger under konflikten. Johannesens ekstremt negative syn på fagorganiseringen var absolutt sammenfallende med den sittende Høyre-regjeringens prinsippfaste holdning til fagorganiseringen. Man måtte for enhver pris unngå å akseptere skogsarbeiderforeningene som forhandlingsmotpart i arbeidslivet. Østlandets avis skrev i et intervju med direktør Johannesen slik: «…de organiserte ikke har noget juridisk grunnlag for sin blokade av aaen og det er derfor ingen grund til at forhandle med dem. De er jo oprørere.» 

Vant striden, tapte kampen 

Johannesens og Justisdepartementets omfattende bruk av politi og, ikke minst, at man hadde et militærapparat som attpåtil og uten ordre, handlet på egne vegne, er politisk både betenkelig og bemerkelsesverdig. Å bruke politi og militærmakt mot egen befolkning og på vegne av en samfunnsklasse er for alltid å betrakte som svik. Men det bidro til at konflikten ble avblåst og en slags «våpenhvile» ble opprettet.  

Slik sett var det skogeierne som «vant» striden, men som i ettertid tapte kampen. De økonomiske kostnadene ble langt større enn hva skogeiere og sentrale myndigheter hadde forutsett og langt større enn hva selve konflikten handlet om. Bruken av statspoliti, politihunder og det militære apparatet, var så absolutt en sjokkerende overreaksjon fra myndighetenes side. Og kostnadene ble altså enorme og stod som nevnt i klar kontrast til de kostnadene man ville bekjempe i den opprinnelige konflikten.

På denne bakgrunn kan man definitivt beskrive Julussakonflikten som en tydelig og høyst nødvendig klassekamp som styrket kraften i og betydningen for en aktiv og sterk arbeiderbevegelse. At man tapte selve striden om fløtingsarbeidet var stritt nok. At denne klassekampen forsterket samspillet og båndene mellom fagorganiserte og det politiske «venstre» ble derimot tydelig nok. Stortingsmenn fra både Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti engasjerte seg sterkt på de organisertes side og bidro selvsagt til at konflikten ble løftet opp på et sivilisert politisk nivå.  

Så kan man i ettertid vurdere hvorfor noen av arbeidsfolket valgte å ikle seg streikebryterrollen. Den ekstremt høye arbeidsledigheten og fattigdommen gjorde nok sitt til at enkelte valgte å føye seg etter eiermakten og ta avstand fra solidariteten med de streikende arbeiderne. Sosialt og politisk ble streikebrytere sett på som usolidariske fiender, nettopp fordi deres valg av side underminerte den rettferdige kampen for retten til arbeid og organisering. Og slike tillitsbrudd skaper sår som ikke så lett lar seg lege. Uavhengig av den enkeltes bakgrunn og avgjørelser.  

Julussakonflikten var, på samme måte som Randsfjordkonflikten, en klassekamp av kjent merke. På sikt ble det en seier for retten til arbeid og en seier for den soleklare politiske retten til et organisert arbeidsliv, med plass og sikkerhet for alle! En solidarisk klassekamp der alt er del av no’ større!

Alt er del ‘tå no’ større

Alt er del ‘tå no’ større, mæn det b’ynner i det små. 
Slik Julussa rinn ut i Rena, rinn Rena ut i Glomma òg, 
Før Glomma flyt stor og mektig langt, langt herfra,  
Tel lensen’ ved Fetsund og havet ved Fredrikstad. 

Fløterhusbond Mellum, han er bas ved Julussa, 
mæn mæst ‘tå ælt en løpegutt for storskogeiera. 
Mæn hvem står over døm igjen i egen høy person? 
Jo, direktør Johannesen i Christiania Tømmerdirektion. 

Alt er del ‘tå no’ større, mæn det b’ynner i det små. 
Slik Julussa rinn ut i Rena, rinn Rena ut i Glomma òg, 
Før Glomma flyt stor og mektig langt, langt herfra,  
Tel lensen’ ved Fetsund og havet ved Fredrikstad. 

Lænsmann Simon Høye, han må dra tel Julussa 
Og møte døm som demonstrerer blant arbeiera, 
Det sier pol’timester’n og over ham igjen,     
justisminister Herr Knud Øyen, han er god å ha i regjeringen. 

Alt er del ‘tå no’ større, mæn det b’ynner i det små. 
Slik Julussa rinn ut i Rena, rinn Rena ut i Glomma òg, 
Før Glomma flyt stor og mektig langt, langt herfra,  
Tel lensen’ ved Fetsund og havet ved Fredrikstad. 

Direktøren og ministeren har telefonkontakt 
Om de forhold fløterne arbeider under. 
Direktøren og ministeren må bruke all sin makt, 
og sende statspoliti med sinte hunder 

mot skog- og landarbeiera i strid ved Julussa. 
Mæn Halstensen og Væstad, det er folk som kan se’ fra. 
Og ordførere, stortingsmenn tæk også ‘ti et tak. 
Og alle fagforeninger og hørt arbeiderblad taler døres sak. 

Alt er del ‘tå no’ større, mæn det b’ynner i det små. 
Slik Julussa rinn ut i Rena, rinn Rena ut i Glomma òg, 
Før Glomma flyt stor og mektig langt, langt herfra,  
Tel lensen’ ved Fetsund og havet ved Fredrikstad.

(Fra forestillingen «Bryter og strant» i 2017 av Tor Karseth) 

Kilder:
Gudmund Moren: «Julussakonflikten 1927. Klassekamp i et bygdesamfunn.»
Forfatter og dramatiker Tor Karseth 
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek