Den fredelige revolusjonen i Melbu

«Melbo har fra umindelige Tider havet Beboere udenfor Bondestanden».

I Hadsel kommune, på Hadseløya, finner du tettstedet, industristedet Melbu. Eller som historien forteller oss: Medalbui, som er gården som lå mellom to andre gårder, Utbjørg og Innbjørg. Alle på sørsiden av Hadseløya, eller «YLFE udi Vestral» som øya opprinnelig het. Hvem som til alle skiftende årtider «eide» Melbu er umulig å vite. Kanskje geistligheten, kanskje Kongen i København, adelen, eller kanskje rett og slett var det driftige bønder/jordeiere som delte jord og framtid sammen. Hvem vet?

Melbu utviklet seg fra en driftig storgård til å bli et mangesidig og rimelig moderne industristed på under 30 år, drevet fram av initiativrike familier. Industrien på Melbu sikret jobb til arbeidsfolk fra distriktene omkring Hadseløya. Disse fikk arbeid på meieriet, i ullvarefabrikken, smørfabrikken, på sildoljefabrikken, på telegrafen og i det tradisjonelle fiskeriet.

Hva som gjorde dette lille tettstedet til et aktivt og viktig industrisamfunn i langt sterkere grad enn utviklingen i Hadseløyas «storebror» Stokmarknes, er ikke enkelt å fastslå. Stedene hadde rik tilgang til arbeidskraft, Stokmarknes lå bedre til rent kommunikasjonsmessig, kommuneadministrasjonen og sykehuset lå her, og Stokmarknes hadde postkontor, distriktslege telegrafstasjon. Men Stokmarknes manglet noe vesentlig, de manglet en dynamisk industriell drivkraft slik Melbu hadde. Vi kommer nemlig ikke utenom han far sjøl, Christian Fredriksen. Uten dette rivjernet av en kreativ, innsatsvillig og uten tvil en reinspikka kapitalist, ville aldri Melbu vært og blitt til det stedet som det er i dag.

Sterke motsetninger

Men her som ellers i gamlelandet var det stor strid og sterke motsetninger mellom frie jordeiere og leilendingene. Sosiale og politiske spenninger, mellom de som eier, de som ikke eier nok og trellene som intet eier, er altså ikke noe som er del av vår moderne og kapitalistiske tid.

Bøndene og leilendingene ble også her på Ylfe utnyttet og utplyndret av den såkalte «herskende klasse». Mange bønder ble eiendomsløse, var tvunget til fortsatt å dyrke jorda og holde bruk i stand. Slik kunne bøndene komme i et avhengighetsforhold til både kirke og adel og deres liv og virke tok mer og mer preg av å likne leilendingenes.

Likevel og paradoksalt nok sto leilendingene i Norge i en friere stilling enn i det øvrige Europa. Eierne satt ofte langt unna, noe som bidro til at bønder og leilendinger nøt godt av en betydelig selvstendighet og kom dermed i en langt mer gunstig rettslig stilling enn hva som var realiteten for bønder ellers ute i Europa.

Men her, som ofte ellers i landet, kunne dagliglivet også være preget av smålighet, misunnelse og eierkrav. Det går for det meste på arverettigheter, overdragelser og kjøp. Nåde den om rører ved eller krenker arveretten eller eiendomsretten. Gjør man det, er man henfallen til straff, verre enn straffen for overgrep, faktisk.

«Flyttes en skjellstein i nattens mulm og mørke,
eller tar du vatn fra naboens bekk, regnes du
nærmest som fredløs!»

Nabokrangel er ikke en nymotens oppfinnelse, nei!

Pakking av fileter i 1985. Foto: Melbuposten

Servilt teselskap

I moderne tid utviklet Melbu seg til et framtidsrettet sted drevet fram av kreative, progressive og innsatsvillige menn(esker) som tilførte lokalmiljøet framtidshåp og en økonomi som blomstret.

Fra Røros kom i 1863 unge herr Andreas Frederiksen, giftet seg inn i «adelsfamilien» Coldevin og ved giftermålet kom hele Melbusamfunnet i familien Fredriksens eie!

Hans sønn Christian Fredriksen, også kalt «Nordlandskongen», ble den etter hvert mest drivende kraft for utviklingen av industrisamfunnet Melbu. Samfunnsstrukturen endret seg rimelig raskt fra et fiske- og jordbrukssamfunn til et moderne kapitalistisk industrisamfunn. Et samfunn som trakk til seg arbeidere fra fjernt og nært og vi fikk en klart definert arbeiderklasse på industristedet Melbu.

Det ligger i alle tiders logikk at det alltid vil eksistere spenning og motsetninger mellom de som investerer i ny rikdom og de som selger sitt arbeid. Overklassen passer på sin rikdom og eiendom – arbeidsfolket krever og vil ha sin rettferdige del av den overfloden de selvsagt mener de er med å skape. Slik er logikken.

I 1896 gikk arbeidsfolk sammen og stiftet Hadseløens Arbeiderforening. Tomt og lån fikk de av Christian Fredriksen og fikk bygget et nødvendig forsamlingshus, bygget på dugnad, en tradisjon som er betegnende for melbufolket også ved seinere anledninger.

Ser man på de tidligste vedtektene for Arbeiderforeningen, skinner det fort gjennom at dette slett ikke var en politisk kamporganisasjon tillike med idealene som preger dagens arbeiderbevegelse. Man skulle «bidrage til Medlemmers borgerlige oplysning, dannelse og økonomisk velvære, samt at skaffe dem nyttig og forædlende underholdning, og et hyggelig tilflugtsted i sine fristunder».

Litt sarkastisk kan man vel si at Arbeiderforeningen nok var mer preget av å være et servilt teselskap enn av en stridbar forkjemper for arbeidsfolks faglige rettigheter.

Melbu i 1950. Foto: Melbuposten

Framtidsrettet industristed

Dette utdraget skrevet av en deltaker etter en tilstelning i 1898 sier sitt om det politiske «grunnfjellet» for arbeiderforeningen: «…men heldigvis for Foreningen er Hr. Fredriksen, der som Regel staar os til Tjeneste og Opofrelse naar det gjelder, ikke besjælet av det aflagte Trangsyn som nylig har gjort sig gjældende hos endel Mænd inden Bygden, hvorfor Foreningen altid i Ham finder et aabent Hjerte og en aaben Haand. Derfor vor Tak».

Det kan nok være at «en del Mænd med det aflagte Trangsyn» nok ikke kjente seg igjen her.

Melbu utviklet seg fra å være et bondesamfunn til et aktivt og framtidsrettet industristed i hovedsak drevet fram av den dynamiske Chr. Fredriksen og hans drøm om et kapitalistisk mønstersamfunn.

I 1887 ble Hadseløens Telefonkompani etablert, senere kom Hadseløens Meieri, Melbu Damskipskai, såpefabrikken Nordkap, oljeklædsfabrikken Fram, Melbu Slip og Verksted og, i særdeleshet, var det etableringen av sildolje- og sildemelfabrikken Neptun som for alvor plasserte Melbu på kartet som selve symbolet på industrireisingen i nord.

Spontane streiker

Neptun, med god og stabil tilgang til råstoffet, silda, sikret arbeidsfolk på Melbu gode, men til tider usikre livsvilkår. Svikt i råstofftilgangen resulterte i hyppige permitteringer for melbufolket som hadde sitt eksistensgrunnlag nærmest lenket til bedriften. Eiernes livsgrunnlag var, nærmest som en urokkelig tradisjon, aldri truet de gangene driften stoppet opp. For arbeidsfolkets livsvilkår var derimot permitteringene en stor belastning. Å ha dette fattigdomsspøkelset sittende som en åpen trussel «på trammen», mens stedets overklasse sjelden ble berørt, var åpenbart vanskelig å forsone seg med.

Dette klasseskillet gjorde folk forbannet og enkelte ville ikke lenger finne seg i det nedverdigende i å måtte stå med lua i handa bare for rett og slett å holde fattigdomsspøkelset ute av huset.

Industriveksten på Melbu ga arbeid og betinget velstand til lokalbefolkningen. I tillegg trakk Melbu til seg sesongarbeidere bestående av «frie unge menn» som ikke alltid var like avhengig av et stabilt utkomme som stedets familieforsørgere. De var mindre bundet til fabrikken noe som kunne medføre at de oftere ble utsatt for vilkårlighet annerledes en de som regnet seg som fast ansatte. Denne gruppen arbeidere lar seg ikke så lett lede og reagerte sterkere på på all urett og utilbørlig undertrykkelse. Slik oppstår behovet for en tydeligere og høyst nødvendig organiseringstanke.

Og det oppsto spontane streiker. I 1915 gikk kvinnelige sildeverkere til en plutselig streik. Disse kvinnene saltet sild i tønner på brygga i all slags vær og til en elendig betaling. De nektet å arbeide før lønns- og arbeidsforholdene ble betydelig endret. De ble selvsagt jaget hjem og bedriften gikk til det oppsiktsvekkende skritt å hente arbeidsvillige fra nabobygden. Streikebryterne fikk vanskelige dager på Melbu og bedriften måtte til slutt ta inn igjen de streikende kvinnene, heve lønna deres for å skape arbeidsro. Organiseringstanken slo rot og samme år ble Melbus første fagforening, Melbu avdeling av Norsk Arbeidsmandsforbund stiftet. Denne unge fagforeningen ble møtte med total uforstand og direkte motarbeidelse og fikk en heller kort levetid, uerfarne som de fagorganiserte var.

Neptun i 1994. Foto: Melbuposten

Konflikt på Neptun

3. desember 1933 ble fagforeningen Melbu Næringsmiddelarbeiderforening stiftet og innmeldt i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. En stor dag, så stor at disponent Givær på etableringsmøtet fant det på sin plass å advare folk mot fagforeningstrusselen som ganske sikkert ville bety sveltihjel for folk. Disponent Givær ble på høflig vis av en møtedeltaker, fortalt at han ikke lenger kunne være med på møtet.

Dagen etter ble alle innkalt til fellesmøtet der bedriften uten omsvøp fordømte «den halsløse etableringen av fagforeningen» i sterke ordelag. «Før vi gikk fra møtet fikk vi uttrykkelig beskjed om at ingen av oss ville får en times arbeid mer. Rapport ble sendt til forbundet og vi fikk telegrafisk sendt penger fra forbundet til streikebidrag». En betydelig lock-out. Arbeidere som var med i foreningen, eller deres slektninger, ble nektet arbeid på «Hermetikken».

Det ble reist krav om tariffavtale, noe bedriften blankt avviste. I stedet forsøkte bedriften å få i gang utskipning med hjelp fra arbeidsvillige streikebrytere. Konflikten var åpenbar og krass, på nippet til åpen vold.

Bedriften forsøkte gjentatte ganger å skipe ut mel og olje, men ble møtte av en godt organisert blokade. Selv med hjelp av lensmann og det såkalte markedspolitiet, ble all utskiping stoppet av streikende arbeidere. Først i september 1934 ble det enighet om en overenskomst og arbeidsfolket på Melbu kunne nå legge bak seg måneder med hard kamp og endelig kunne se framover.

Melbu gikk gjennom det man kan kalle en fredelig revolusjon. Samfunnsutviklingen var i høy grad påvirket av og avhengig av det vi kan kalle ««eneherskeren». Sakte og sikkert tapte eneherskeren sitt faste grep om utviklingen på stedet, samtidig som det mangesidede politiske Melbu fikk større handlingsrom og makt. Demokratiet seiret og arbeidsfolks krav om organisasjonsrett, kollektive tariffavtaler og bedrede materielle kår, vant fram og ga arbeidsfolk større politisk innflytelse.

«Det er nok riktig å si at denne samfunnsmessige omformingen som datidens arbeiderklasse stod i spissen for og drev fram, er noe av den mest verdifulle politiske arven de overlot til dagens Melbu-samfunn.» (Arne Pettersen)

Kilder:
Arne Pettersen: «Fra storgård til industristed»