Fylke: Nordland
Kommune: Fauske

> Se kart

Mer informasjon:
> Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
> Fauske kommune
> Visit Norway
> Store norske leksikon
> Wikipedia

Der fagbevegelsen fikk sitt gjennombrudd

Det var i 1907 i Sulitjelma det skjedde, hendelsen som regnes som gjennombruddet for fagbevegelsen i Nord-Norge.

I 1858 ble det funnet kobber- og svovelkis i området og en begrenset undersøkelsesdrift startet. Det var først da svenske industriinteresser i 1887 sikret seg rettighetene til forekomsten at gruvedrift fikk et større omfang. Sulitjelmasamfunnet utviklet seg raskt, fra å være et dalføre med noen få gårdsbruk til å bli et av Norges største industrisamfunn. Allerede i 1905 sysselsatte gruveselskapet Sulitjelma Aktiebolags Gruber rundt 1.500 arbeidere.

Ved etableringen av et industrisamfunn av en slik størrelse, ble det relativt raskt konflikter mellom arbeidere og ledelsen i gruveselskapet. I perioden 1894 til 1904 er det registrert minst syv streiker og hele 74 arbeidere ble oppsagt som følge av disse. Dette var adhoc-aksjoner som ikke var i regi av noen fagforening.

Ble smuglet inn

Ledelsen i gruvene arbeidet aktivt i mot de sosialistiske strømningene som rådet på begynnelsen av 1900-tallet. De så på fagforeninger som en trussel mot selskapet. I Sulitjelma ble derfor agitasjon og tilløp til å danne fagforeninger effektivt stoppet. Gruveselskapet eide i praksis alt i Sulitjelma – hus, vei, grunn og transportmidler. Agitatorer som ønsket å få på plass fagforeninger, var ikke ønsket. Her var det selskapets lov som gjaldt og agitatorer som ønsket å komme dit for å spre det sosialistiske budskap ble enten avvist eller jaget fra industristedet.

Fagorganiseringen i Nord-Norge gikk tregt i forhold til andre deler av landet. Forløperen til Norsk Arbeidsmandsforbund var dannet allerede i 1894 av en rekke foreninger i Sør-Norge. På begynnelsen av 1900-tallet ble presset for organisering nordpå stadig sterkere. Agitatorer var aktive i landsdelen og spredte budskapet. Arbeidere kjente nå i større grad enn tidligere til ideene. Kjente agitatorer som Hans Berntsen og Kata Dahlstrøm forsøkte å komme seg til Sulitjelma på tross av at gruveselskapet forbød denne type virksomhet.

En av dem som var der rundt århundreskiftet var Helene Ugland. Hun ble smuglet inn i til Sulitjelma nattestid og greide å holde flere foredrag i brakker og gruveganger før hun ble oppdaget av ledelsen og jaget derfra.

Kampen mot slavemerket

Organisering av arbeiderne lot seg ikke stanse og gjennombruddet kom i 1907. Den utløsende årsak ble kampen om kontrollmerket, som ble ansett som et slavemerke. Gruveselskapet bestemte at det fra januar 1907 skulle innføres et nytt system for å kontrollere at arbeidstiden på ti timer ble overholdt i gruvene. Når arbeiderne gikk inn i gruva skulle de ta på seg et støpt blymerke med nummer på. Merket skulle leveres tilbake når de kom ut av gruva.

Arbeiderne var rasende på innføringen av merket, som av arbeiderne ble kalt for slavemerket. I flere år hadde gruveselskapet motarbeidet tilløp til organisering, og nå var begeret fullt. Da 120 arbeidere ved Charlotta Gruve nektet å bære merket og ble oppsagt på stedet, organiserte arbeiderne et opprør mot ledelsen.

Gjennom forskjellige kanaler ble det gitt beskjed at arbeiderne skulle møtes nede på isen ved Sandnes den 13. januar 1907. Fra gruvene strømmet rundt 1000 arbeidere ned på isen for å delta på møtet. Fra en kasse ute på isen ble det holdt taler som oppfordret til fortsatt strid mot det forhatte merket og for en sterkere organisering. Det må ha vært et formidabelt syn da 1000 arbeidere i fellesskap tok et skritt til høyre der ute på isen i et kraftfullt «ja» til å organisere seg i Norsk Arbeidsmandsforbund. Et rungende «nok er nok» og organiseringen i Sulitjelma var et faktum!

Ledelsens makt var dermed brutt og en ny maktfaktor fikk med dette sitt gjennombrudd i landsdelen – fellesskapstanken og arbeiderbevegelsen. Fra Sulitjelma spredte organisasjonstanken seg til stadig flere steder i Nord-Norge og sosialdemokratiske fag- og partiforeninger ble stiftet.

Betydningen Sulitjelma har hatt i industri-, fag- og partisammenheng har vært stor og vises blant annet gjennom mange utgivelser av faglige og skjønnlitterære bøker som omhandler temaene.

1911-konflikten

Arbeidskjøperne kunne ikke rolig se på, at arbeiderne gjennom kamp oppnådde store rettigheter som innskrenket eierens makt og myndighet. Arbeidslønningene måtte fortsatt kunne brukes som pressmiddel, når regnskapet skulle gjøres opp.

I 1911 gikk gruvearbeidere i streik. Arbeidskjøperne svarte med lockout – etterhvert for i alt 32.000 mann. Dette til tross for at arbeidernes krav bare var en økning av minstelønnen fra 30 til 35 øre i timen.

I Sulitjelma rammet konflikten hardt. Verket som eide alle områder omkring gruven, nektet blant annet arbeiderne å slå høy. Arbeiderfamiliene var avhengige av å holde geiter, kyr og høns som kosttilskudd.

Bøndene i Salten-området ble tilbudt god betaling av Sulitjelma-verket, hvis de ville gå inn som streikebrytere, men å utføre arbeid som andre streiket for, ble oppfattet av bøndene som en nedverdigende og høyst usolidarisk handling og nektet å hjelpe gruveselsakapet i den åpne konflikten med gruvearbeiderne. De avslo derfor tilbudet fra selskapet.

Konflikten ble den mest omfattende inntil da. Gruveselskapet stod hardt på kravet om en en lønnsnedgang på 10 prosent. Da de organiserrte gruvearbeiderne ikke aksepterte dette og gikk til streik, svarte ledelsen med lockout. Konflikten endte med en voldgiftsdom på 1- ett – øres økning i timen – først om to år!

Reaksjonen i Arbeidsmandsforbundet var voldsom: «Er denne voldgiftskjennelsen tilfredsstillende, da ville den være det beste argument for tvungen voldgift i sin alminnelighet. Da en for arbeiderne dårligere kjennelse vil der i alminnelighet ikke kunne dømmes ved en lovfestet domstol.»

Arbeidet ved gruvene ble gjenopptatt efter voldgiftsdommen, tross den hardhet og uforsonlighet som ble vist mellom partene så lenge streiken og lockouten varte.

1918-konflikten

De kraftige antimilitaristiske demonstrasjoner mellom 1915 og 1920 forplantet seg til Sulitjelma gjennom at forfulgte militærnektere søkte arbeide i gruvene. I 1917 hadde rekruttene fra Rana Bataljonen vedtatt forskjellige aksjoner mot militærtjenesten, mot utvidet verneplikt og mot de økte militærbevillingene. En rekke av dem man anså som ledere, ble dømt til fengselsstraff.

To dømte dro etter rettssakene til Sulitjelma der de søkte arbeid. Lensmannen og øvrig politi dro også til Sulitjelma og fikk blant annet arresteret hovedmannen Johan Medby, som fulgte med uten å gjøre motstand. 

De andre arbeiderne ville imidlertid ikke akseptere myndighetenes overgrep. De avvæpnet politiet, de militære distinksjoner ble plukket av. Politi og øvrighet ble satt på toget og sendt bort fra gruveanlegget.

Dette angrepet på «den lovlige myndighet» førte til de sterkeste krav i borgerpressen og blant kapitaleierne om at «bolsjevikepidemien» nå måtte stanses, og mydighetene svarte med å sende militære tropper fra Trondheim til Sulitjelma. 30.000 arbeidere demonstrerte mot dette som man så på som nok et politisk overgrep og stilte seg solidarisk bak opptøyene.

Konflikten eskalerte og det militære overtok post, telegraf og kommunikasjoner og rykket tungt bevæpnet inn i gruveområdet. Arbeiderlederne ble arrestert og også militærnekterne. Borgerpressen jublet over den «lettkjøpte seier» og slo fast, at man i slike tilfeller heller ikke måtte vike for eventuelle «blodbad».

Troppene ble i Sulis ca. én uke, og arbeiderne arbeidet med følelsen av bajonettspisser i ryggen. Samtlige utlendinger ble utvist. Redaktøren av det lokale arbeiderbladet ble tiltalt. Hovedmannen i militærnektersaken, Johan Medby, ble idømt fem års fengsel. Dette var ytterligere et eksempel på, at politi- og militærmakt grep inn i arbeidskonflikter, og et ytterligere argument for at kampen mot militarisering var også et viktig ledd i arbeiderklassens solidaritetskamp.

Kilde:
Aslak Syse og Dag Skogheim, leksikon.org