Christiania Seildugsfabrik

Spinnemaskiner på Christiania Seildugsfabrik 1938. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Kvinnene reiste seg i protest

Christiania Seildugsfabrik , etablert i 1856 og nedlagt i 1960, var en av sin tids store fabrikker i Kristiania og er i dag et av de best bevarte industrianlegg langs Akerselva.

Fabrikken lagde seil til seilskuter, men utvidet etter hvert til fiskeutstyr, garn, tau og sekker.

Den ble etablert av grosserer Ole Mathæus Hauge (1806 – 1868) som satt som direktør fra starten til sin død. Med på etableringen var også rittmester Thorvald Meyer (1818 – 1909), verftseier Martinius Christian Brinch (1832 – 1898) og kaptein Henry Heyerdahl (1825 – 1903).

Bygningen ble tegnet av arkitekt P. H. Holtermann og var byens nest største etter Det kongelige slott. De fleste ansatte var kvinner, og arbeidsforholdene var blant de verste i hele byen. I 1908 var her over ni hundre ansatte. Produksjonen ble nedlagt i 1960, da det var overproduksjon av tekstil i verden.

I 1999 ble bygningene utpekt til å huse den planlagte Kunsthøgskolen i Oslo som var en sammenslåing av flere kunstskoler. De flyttet inn i 2010. Den har i dag adresse Fossveien 24. Lokalene brukes også av Galleri Seilduken som drives av Kunsthøgskolen i Oslo.

Kvinnelige seilduksarbeidere ved Christiania Seildugsfabrik i oktober 1930. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Livsfarlige arbeidsforhold

«Seilduken» ble etablert i 1856 av grosserer O. M. Hauge, rittmester Tbv. Meyer, verftseier Chr. Brinch og kaptein Heyerdahl. Heyerdahl var fabrikkbestyrer.

Hovedbygningen på fabrikken ble lagt nær fossen, som den fikk drivkraft fra, gjennom et turbinanlegg. Veveriet var i første etasje, og spinneriet i andre, og arbeidsstokken i disse to avdelinger var i 1880-1890-årene omkring 300 arbeidere, kvinner for det meste, i alderen fra 15-16 år til opp imot de 60.

Mennene var gjerne formenn eller håndverkere mens kvinnene sto ved maskinene. Fabrikklokalene var store saler der maskinene stod i tette rekker med svære svinghjul og roterende remskiver i full fart fra gulv til tak, livsfarlige å komme borti. Det var nesten uråd å høre manns mål der inne i maskinduren, arbeiderne måtte skrike til hverandre, eller gjøre tegn med fingrene.

Ved inngangsporten stod den høye fabrikkpipa fra fyrhuset, og rundt denne pipa snodde gangen sig til veverisalen og etasjene ovenfor. Til venstre innenfor døren til veveriet lå det vesle rommet til maskinisten, som blant annet passet turbinanlegget og klokka.

Belysningen kom fra Gassverket. Men de åpne gassflammene var jo temmelig farlige mellom så brennbare saker. Så det var naturlig at fabrikkens ledelse var interessert da bruken av elektrisk lys ble kjent her hjemme. Seilduken var kanskje den første bedriften i Christiania som demonstrerte en elektrisk pære.

Utenom hovedbygningen var det også mange andre bygninger, og flere kom til i årene fremover.

Kaptein Heyerdahl var knyttet til «Seilduken» i en menneskealder og trakk seg tilbake i 1889. Efter ham kom direktør M. R. Wettergreen.

Kona med klubb

Ukelønnen for de kvinnelige arbeiderne ved Seilduken var fra 4-6 kroner for utlærte, ettersom de var flinke til. Formennene tjente 18-24 kroner. Når fabrikken måtte stå, for vannmangel og slikt, tjente arbeiderne ingenting, for de hadde jo akkord. Og det hendte en sjelden gang at det var for lite vann for fabrikkene i Akerselva, særlig før jul, når vannene i Nordmarka frøs til. Men i alminnelighet var høsten regnfull.

Om lørdagene da det var lønning og arbeiderne sluttet klokken ett, møtte det opp flere koner utenfor porten og ville gjøre forretninger. De hadde sine bestemte plasser og fikk navn etter varene de solgte. Det var således «Monkekona», «Vaffelkona», «Rukaka» og «Kona med klubb». En monke (en slags bolle) med melis kostet 3 øre, en vaffelplate med sukker 7 øre, en rugkake med smør 5 øre, og en god varm klubb med ister og sukker 5 øre den også. En klubb til hver i familien var gjerne middagsmaten den dagen.

Seildugsfabrikkens arbeiderforenings bestyrelse 1. mai 1902. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Misnøyen slo ut

I 1886 eller 1887 brøt det ut streik på Seilduken. Det hadde ulmet lenge, efter det folk sa, og nå slo misnøyen ut i lys lue. Den nye arbeiderbevegelsen hadde mange tilhengere blant arbeiderne der, og enda det var risikabelt å agitere, ble «Vort Arbeide» regelmessig i stort antall delt ut til dem.

Streiken på Seilduken var rimeligvis en av de første av det slaget i Kristiania. Den gjaldt både lønnen og andre ting, særlig krevde arbeiderne at en av verksmestrene skulle flyttes eller fjernes. Men arbeiderne hadde jo ingen organisasjonsmessig planlegging av streiken. Streiken tok til en klar vårdag. Arbeiderne møtte opp klokken 6 om morgenen og maskinene ble satt i gang som vanlig, men det var tydelig at det var uro i lufta. I frokostpausen samlet kvinnene sig ute på gårdsplassen hvor diskusjonen gikk høyt og det ble snakket om samhold og solidaritet, begrep som den gangen var både ukjente og uprøvde.

Etter frokostpausen gikk arbeiderne ikke tilbake til maskinene sine, men samlet seg på gaten utenfor porten. De mannlige arbeiderne stod innenfor, for de streiket ikke. Det ble valgt en komite som skulle søke foretrede for rette vedkommende og fremlegge arbeidernes krav. Men det at arbeiderne kom med krav og å forhandle med dem om arbeidsbetingelser, var uhørt i den tiden. Og forhandlinger kom ikke i stand.

Streiket i to dager

Ut på formiddagen kom Carl Jeppesen i flosshatt og med sigar i munnen og skulle hjelpe dem som streiket. Det ble jubel da han viste seg nede i Fossveien, han var en av førerne for det sosialdemokratiske partiet og var godt kjent. Jeppesen kløv opp på en av vognene inne på gårdsplassen og talte til arbeiderne derfra. Verksmesteren som arbeiderne ville ha fjernet, kløv opp i den samme vogna og så snakket de to i munnen på hverandre. Det var kanskje ikke alle som skjønte det dansken sa, men de skjønte at han sto på deres side og ville deres vel.

Enden på møtet ble at det ble valgt en komite med Jeppesen til ordfører, men fabrikkens ledelse ville fremdeles ikke vite av noen forhandling, så komiteen slapp ikke til. Dette skapte vondt blod, også hos andre enn dem som streiket, og det var vel Jeppesens nærvær å takke at det ikke ble oppstyr. Han lot arbeiderne stille seg opp fire og fire, og med Jeppesen i spissen gikk de i tog nedover Fossveien og videre Grunerløkka rundt. Etter en times marsj kom de tilbake gjennom Seilduksgata, men porten til fabrikken var da stengt. Streikevakter blev satt ut, og de andre gikk hjem til sitt.

Streiken varte i to hele dager. Den tredje dagen møtte arbeiderne opp som vanlig, og maskinene kom i sving. Det het seg at verksmesteren ikke fikk fullt så mye å si lenger, så dette irritasjonsmomentet kom mer i bakgrunnen. Også på andre måter ble det løsnet litt på forholdene. En kunne få slutte seg til den nye bevegelsen, ja en kunne få lov til å snakke om den også på fabrikken i fritiden dersom en ikke agiterte for sterkt da!

Seilduksfabrikken i Fossveien 24. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Kilder:
Wikipedia
Kristian A. Jenssen: «St. Hallvard 1938» 

Les også:
Kirsten Flatøy: «Christiania Seildugsfabrik: Industribedrift med kvinner bak maskinene» (St. Hallvard 1980)