Kommune: Oslo
Bydel: Ullern

> Se kart

Mer informasjon:
> Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
> Oslo kommune
> Visit Oslo
> Store norske leksikon
> Wikipedia

Den røde kluten i snobbens høyborg

Arbeidsfolket i Arbeiderboligen, Lilleakerveien 22, gjør seg klar til nok en lang arbeidsdag på spikerfabrikken, støperiet, øksefabrikken, margarinfabrikken eller på «kjemikken». Industristedet Lilleaker våkner til nye arbeisdager. 

«Det er tidlig morra’n på Lilleaker, og det har ikke begynt å lysne av dag ennå. Der Sollerudveien kommer opp, og møter Lilleakerveien, står det i krysset en lysstolpe, og i skinnet fra den svake lampa der kan vi skimte en hel strøm av arbeidere passere handelsforeningen. De hutrer i morrakulda og går litt småkrokete bærende på veska si under armen. For de fleste inneholder den det samme, termosflaska med svart kaffe og matpakka. Vi som bodde i annen etasje i boli’n , kunne sitta i stuevinduet og vinke te’n far, før’n var kommi ut på storveien.» (Helge Dalen). 

I det fjerne hører arbeidsfolket susen fra fossen og «ælva», Lysaker-ælva som med sine fosser og stryk og ville krefter har skapt så mye aktivitet og gitt liv til dette lille samfunnet lengst vest i Oslo. I århundrer hadde Lysakerelva ført vann fra Bogstadvannet og syv kilometer nedover mot fjorden i stille, i fosser og strie stryk og ga kraft til sager og møller på 1700-tallet, før industrien gjorde sitt inntog på 1800-tallet. Alle var de avhengig av én ting – nemlig kraft. Og den fikk de fra fossefallene i elva. Kraft til å drive Fåbro Spigerfabrikk. Senere kom Lysaker Beenmølle og svovelfabrikk som senere ble til Lysaker Kemiske fabrikk, «kjemikken» på folkemunne.  

Nobels fabrikk gikk i lufta

Så kom nitroglyserinfabrikken nede på Fåbro. Her produserte man sprengstoff. En ikke helt ufarlig arbeidsplass skulle det vise seg. Men fabrikken ble en suksess og sikret arbeid til mange. Baksiden var at fabrikken ble en forurensingskilde og en helsemessig farlig arbeidsplass. Mang en arbeider fikk ødelagt helsa og sågar mange fant sin død her.  

Verdenskjente Alfred Nobel kom opp med denne revolusjonerende oppfinnelsen som han kalte nitroglyserin. Han så at dette ville bli en mye bedre måte å sprenge i fjellet på enn på den gamle måten med krutt. Midt på 1860-tallet etablerte han på Lilleaker sin første fabrikk utenfor Sverige. Og så smalt det! I 1874 gikk nitroglyserinfabrikken i lufta. Det medførte at myndighetene forlangte at fabrikkeier Tullin stengte fabrikken, nettopp fordi den var en fare for omgivelsene. Resultatet var at det ble en ledig tomt ved Fåbrofossen.   

Flyttet under tvang

Det var da den fremsynte og visjonære bedriftslederen Hans Mustad oppe på Gjøvik slo til. Han hadde lenge vært på jakt etter en tomt i nærheten av hovedstaden. Produksjonen av spiker og andre jernvareprodukter måtte skje nærmere det store markedet, mente han, enn hva man opplevde på Gjøvik, som den gangen lå svært langt ute i periferien. 

Og slik gikk det til at O. Mustad & Søn etablerte seg på Lilleaker i 1875, og som med sitt initiativ skapte et industrieventyr på «beste vestkant”. Industriherren Hans Mustad flyttet inn i Tullins fraflyttede bolig, men valgte senere å flytte derfra til fordel for en bolig nærmere Oslo.  

For arbeidsfolket var det derimot ikke like lett å ta et valg hvor de ønsket å bo. Da Hans Mustad hadde kjøpt tomt på Lilleaker, mer eller mindre beordret han sine arbeidere til å flytte fra Gjøvik. De hadde egentlig ikke noe valg. De var helt avhengig av inntekten fra fabrikken. Både lensmann og fogd hadde nok å gjøre på Gjøvik mot slutten av 1800-tallet med å foreta auksjon over Mustad-arbeideres husvære og innbo. 

Da de dro avsted med dampbåt fra Gjøvik i tre store puljer i denne perioden, fikk de bare det aller nødvendigste med seg. Det var egentlig bare det de klarte å bære. Med dampbåten gikk turen til Eidsvold, og derfra med jernbanen til Kristiania. For noen av disse var det første gang de reiste med jernbane og første gang de så hovedstaden. 

Ved ankomst Østbanestasjonen var det å gå til Vestbanen, og ta toget derfra til Lysaker og så rusle de siste meterne opp til arbeiderboligene som Mustad i all hast hadde latt oppføre. 

Den første arbeiderboligen inneholdt 26 leiligheter som alle var på 25 kvadratmeter og besto av kjøkken og stue. Soveværelse var et ukjent begrep, og man fant sin mer eller mindre nattero overalt i leiligheten. I denne arbeiderboligen bodde det 180 mennesker, og det krydde av unger –ca. 130 i tallet. Ganske raskt fikk den da også tilnavnet ”Bikuben». Trange leiligheter, utedoer tett i tett, kun adskilt med en tynn plankevegg. 

Oppvarmingen av leilighetene (13 i første og 13 i 2. etasje) ble utelukkende besørget med vedovn. Derfor var sanking av ved en svært viktig syssel. Mens mannen i huset slet i 12 timers arbeidsdag seks dager i uka på fabrikken, var gjerne barn og mødre ivrig opptatt med vedsankingen. Det var nok å ta av i skogen ved Lysakerelva eller oppover i Ullernåsen, som på den tiden kun besto av skog. 

Ignorerte arbeiderne

Da de første arbeiderne kom til Lilleaker i 1875-1876, var det spikerproduksjon det handlet om.  Med årene utvidet Mustad virksomheten til også å omfatte støperi hvor man på det meste kunne produsere over 300 forskjellige produkter, alt fra krølltenger og vaffeljern til ovner. I 1890 startet man med margarinproduksjonen – et langt skrik fra det som hele virksomheten vart tuftet på. Men igjen så man det innovative hos Mustad som skjønte at her kunne det ligge en god fortjeneste. 

I 1899 kom også øksefabrikken til Lilleaker, men da var spikerproduksjonen flyttet til Kjelsås. Hesteskosøm var også i flere år en lukrativ affære, inntil bilen for fullt overtok for hestens arbeid.  

Det ble tidlig synlig at fabrikkeier Hans Mustad holdt en viss avstand til sine arbeidere. Mens han på Gjøvik hadde utvist omsorg for sine folk, og bidratt med skolegang, rimelig mat og gitt støtte til lokale foreninger osv, var lite av den slags å se på Lilleaker. Riktignok kostet han på sine arbeidere en tur til Gjøvik i 1903 for å se igjen gamle tomter og kjente. 700 personer ble transportert med tog til Gjøvik og et møte med sine 300 kollegaer der. En stor fest ble holdt på Brusveen gård i regi av Hans Mustad. Ved et par anledninger ga han også julegratiale. Det siste må ha vært en sjeldenhet, for da dette skjedde jula 1915, rykket arbeiderne inn en annonse i form av en «bekjentgjørelse» i Aftenposten hvor de uttrykte sin store takknemlighet til bedriftseieren.  

At annonsen sto i Aftenposten var ingen tilfeldighet. Det var nemlig den eneste avisen Hans Mustad leste. Aftenposten var den gangen en ren Høyre-avis, og den mektige industriherre Mustad, som da ledet et konsern med 5000 ansatte i inn- og utland, tålte på ingen måte at hans egne avdelingsledere leste noe annet. Historien forteller at han regelrett ga en mann sparken fordi han leste Verdens Gang – en Venstre-avis, og dermed synliggjorde at vedkommende hadde et annet politisk ståsted enn ham selv. 

Fagforeninger hadde Mustad ingen særlig sans for. Han ignorerte stort sett arbeidernes tanker og idéer om å organisere seg, og så på det som en trussel mot de arbeidsplassene han hadde bygget opp. Arbeiderne hans var da også engstelige for å komme med noen krav, og når de gjorde det, kunne han formidle til arbeiderne via sine mellomledere, at da var det bare å slutte og fraflytte sin bolig. Det ble sagt at folk som utviste politisk engasjement gjerne ikke fikk fast jobb på fabrikken. Han hadde andre som mer enn gjerne ville ha jobb – og bolig. Ved å holde både bolig og arbeid, hadde han, som en datidens strenge patriarker, et godt grep om sine folk. Mange av hans ansatte hadde store familier hvor man skulle brødfø en skokk med unger på det man tjente på fabrikken. 

Begeret fløt over

Selv om husleien i arbeiderboligene var relativt lav, og noen sågar hadde fritt husvære, særlig de såkalte spesialarbeiderne, slet mange med å skaffe mat og klær til familien. Derfor var det her, som ved mange andre fabrikker rundt århundreskiftet, ikke uvanlig å sende barna sine til fabrikken. Hos Mustad var det arbeidsoppgaver som passet for barn, som f.eks. å sortere hesteskosøm eller pakke spiker. 

Men til tross for Mustads anstrengte forhold til fagforeninger og arbeidsfolks frykt for å miste både jobb og hus om man opponerte, så ble det gjennomført en arbeidsstreik i 1901. Bakgrunnen for streiken var ledelsens trussel om lønnskutt. Dette fikk begeret til å flyte over for støperiarbeiderne og streik var et faktum fra 22. januar 1901. Dette var Lilleakers første streik. Lilleaker Jern- & Metallarbeiderforening var på dette tidspunktet en fersk forening med bare to-tre års fartstid, og sto derfor svakt i forhold til å kunne bidra økonomisk i særlig grad til de streikende. Det ble derfor i tillegg startet privat innsamling av midler, men likevel ble bidraget til de streikende minimal. Til tross for dette klarte man å holde streikeviljen oppe, og tilslutt seiret arbeiderne, men da var det gått nesten fem måneder. Det ble i perioden registrert tre streikebrytere forteller rapporten fra foreningen og man kan bare forestille seg hvilket anstrengt forhold de streikende måtte ha hatt til de som kastet vrak på fellesskaptanken.  

Konflikten varte som nevnt i fem måneder og den ble kronet med seier og stans i lønnskuttet. Arbeidernes seier ble tatt som et klart signal om fagforeningens betydning.  

Ulovlig barnearbeid

Ved folketellingen i år 1900 kan man se at av 98 barn på Lilleaker som bodde hjemme var det 60 som var i arbeid på fabrikken.  Et eksempel på dette var familien Lund som med sine syv barn, alle født på Gjøvik, kom til Mustad og Lilleaker i 1899. De flyttet inn på 32 kvadratmeter i Nygaard – den siste av Mustads arbeiderboliger. De to eldste barna, begge jenter, begynte umiddelbart å jobbe hos Mustad. Mens far var smed i øksefabrikken, ble de to jentene på 14 og 17 år ansatt i henholdsvis hesteskosømfabrikken, ”sømmen” som den ble kalt, og i øksefabrikken. Den ufaglærte 17-åringen fikk yrkesbetegnelsen økselakkerske. Det var bare yngre kvinner uten barn som arbeidet i fabrikken 

Hjemme hos familien Lund hersket det tradisjonelle mønsteret: Mor var opptatt av de huslige sysler, far jobbet i fabrikken, og, for å skjøte på familiens trange økonomiske hverdag, ble ungene satt til enkle arbeidsoppgaver på fabrikken.  

Ved århundreskiftet var lønna i fabrikken 17-21 kroner i uka for menn, og 5-6 kroner for kvinner. Barn kunne tjene 5 øre for å pakke en eske med 3000 spiker. Fra 1892 ble det innført restriksjoner på barnearbeid fra myndighetenes side, og det ble utført kontroller på fabrikkene. I erindringer nedtegnet fra gamle arbeidere i nyere tid, så fortelles det om at barna fikk streng beskjed om å gjemme seg nå myndighetene gjennomførte kontroller i den hensikt å avdekke ulovlig barnearbeid. Arbeid på fabrikken gikk uten tvil ut over barnas skolegang. Til å begynne med var det skole annenhver dag, men selv på dagen det var skole var det barn som jobbet i fabrikken i fem-seks timer.  

Arbeidsdagen ved fabrikken varte i 12 timer. Fremmøte klokka 06:00 og det gjaldt å være innenfor fabrikkporten når signalet gikk. Helge Dalen, som vokste opp i arbeiderboligen har gitt en god skildring av hvordan en vanlig arbeidsdag kunne arte seg.

Helge Dalen skriver: «De er tidlig på’n, arbeiderne hos O. Mustad & Søn, for det vises ingen nåde for dem som skulle være uheldige å komma noen skarve minutter for seint. Stemplingsklokka i porten røper for ledelsen hvem som skal ha trekk i lønna, og der er èt ikke no’ kjære mor. Men av og til så hendte det at noen hadde god grunn for å bli litt seine. Da kunne vi kanskje høre ned i boli’n kvelden før: – Dø Klaring, virru stemple inn for meg i morra tidlig? Jeg må en snartur te’ doktor Mørk me’ guttongen. Og en arm i været var bekreftelsen fra ‘n Klaring på at det var i orden. 

For lønna var ikke så god at noen hadde råd til skoft. Og samholdet blant arbeiderne strakte seg lenger enn til bare å stemple inn. Hadde noen problemer, så var’e ikke verre enn at arbeidskameraten arbeidet for to ei stønn mens den andre var vekk», skriver Helge Dalen. 

Truet med øl-boikott 

Det var 12 timers arbeidsdag seks dager i uka. Arbeidsforholdene var ikke mye å skryte og arbeidsmiljø visste vel knapt noen hva var. Folk ble syke. Av arbeidsforholdene, men lite eller ingenting ble gjort. 

Helge Dalen skriver: «Vi har vel plager i dag også, men av helt andre typer enn den gangen. Vi visste vel ikke hva forurensning var, og jeg kan huske den gule, stikkende røyken fra Lysaker kemiske fabrikk som reiv i nesa når det var som verst, men som folk bare lo av, og sa at det er bra saker for det ”renser” lufta. Eller når’n Ka’l i Dynamitten (han bodde i området hvor Nitroglycerinfabrikken hadde vært) tømte dassa. Da sto hesten hans med møkkakjerra utafor, og han Ka’l tømte bøttene oppi. Det lukta ikke akkurat godt i boli’n da. Likkavæl var dette bare for småtterier å regne. Mye verre var det nede på fabrikken, hvor den ene etter den andre ble sjuk. Der var det forurensninger av helt andre karakterer. Særlig i øksesmia var det stort mannefall, og flere daua av det dem kalte silikose. Det samme skulle senere vise seg for dem som i årevis måtte puste inn ukjent damp og røyk som oppsto inne i margarinfabrikken. Nå aner vi hva dette var, og hvilke smerter disse måtte igjennom før de slapp.»

Det er ingen tvil om at arbeiderne diskuterte flittig både lønns- og arbeidsforhold hos Mustad og kravet om en styrket organisering begynte etterhvert å manifistere seg. Det første forsøk på en organisert forening kom i 1885 da Østre Bærum Socialdemokratiske Arbeiderforening ble stiftet. Her var det folk fra Lysaker og Lilleaker med, men foreningen forsvant like fort som den kom. En av grunnene skal ha vært fraværet av egnet møtelokale. 

Man trengte et Folkets Hus. Etter en til dels turbulent jakt på egnet tomt, hvor man blant annet fikk en kald skulder fra en av de større private eiendomsbesitterne, fikk man kjøpt tomt hos en av de mindre, i et noe bortgjemt hjørne av Lilleaker.  

Frydenlunds Bryggeri ble forespurt om lån i forbindelse med finansieringen av huset, men sa nei. Under trussel om at man da ville boikotte Frydenlunds øl, snudde bryggeriet og sa ja. Arbeidsfolk på Lilleaker var en viktig kunde, som dessverre også kom til syne ved at noen hadde for vane å helle i seg litt for mye og litt for ofte av deres produkter. Det er ingen hemmelighet at det var en god del fyll i miljøet, og historien forteller at kona ofte sto i fabrikkporten på fredager når det var lønningsdag og sikret seg penger til mat og klær før mannen brukte det opp på pott-øl hos kjøpmann Omberg rett oppi Lilleakerveien. 

En sentral person i det meste av det som foregikk var Carl Lundgren – kanskje den fremste samfunnsbyggeren på Lilleaker. Han var foregangsmannen for å få et kommunalt bad som stod ferdig i 1913. Han var også med å skaffe tomt til idrettsplassen som ble bygget etter en enorm dugnadsinnsats i syv hele år. Tusenvis av dugnadstimer ble nedlagt her, og det av folk hvor flere hadde lange arbeidsdager på jobben seks dager i uka! Lundgren var valgt som leder for den lokale fagforeningen i Norsk Arbeidsmandsforbund avdeling 60, stiftet i 1901.

Harde konfrontasjoner

Det var i disse årene at fagforeningsarbeidet skjøt fart, noe som skulle føre til harde konfrontasjoner i enkelte bedrifter. Det skjedde bl.a. på papirfabrikken Granfos Brug, en betydelig arbeidsplass på datidens Lilleaker. Her, i 1907, ble en arbeider ved fabrikken oppsagt fordi han hadde utvist lite respektfull oppførsel. Arbeidskollegaene mente at det hele skyldtes sladder fra en arbeidsformann. Under buing og piping ville arbeiderne kaste ham ut. Dette ble det bråk av og bedriften ville avskjedige de tre som hadde vært mest aktive i bruduljen med arbeidsformannen. Dermed la de organiserte arbeiderne ned arbeidet i protest. Bedriftsledelsen gikk da med på at de mest aktive i aksjonen kunne bli hvis de fremla en uforbeholden unnskyldning for sin oppførsel. Men de fastholdt oppsigelsen av arbeideren som hadde utvist dårlig arbeidsmoral. 

Dette førte til at de organiserte sa opp. Etter kort tid sa ti organiserte seg villig til å jobbe i tillegg til de uorganiserte, men dette var for få til å drive produksjonen, som kom til full stans. 

Nå var frontene blitt svært steile, og det ble ekstra mye oppstyr da Carl Lundgren ble arrestert og idømt fem måneders fengsel fordi «han hadde sagt til en av de uorganiserte at han ville bli stemplet som uhedersmann (streikebryter) dersom han fortsatte på en plass som de organiserte hadde blokkert». Dommen ble møtt med stor harme i arbeiderkretser, men ble stående. Om noe, så førte den nok til at fagforeningene styrket sin posisjon 

Lilleakermiljøet var kjent for sin noe uhøytidelige sosiale omgangsform. For eksempel ble ingen ble tiltalt med sitt egentlige navn. Her het man Plomma, Høna, Grauten, Visomatte, Skjeggrota, Knerten, Pappeskjærer’n, Stolpen, Kjukken, Småen, Himmelbokken, Makalausen osv. Hvordan alle fikk sitt oppnavn vet vi ikke, men vi kjenner til noen: Himmelbokken skal ha fått sitt navn da han i stor fart på sykkel nedover Lilleakerveien kjørte ut av veien og i et svalestup havnet i Lysakerelva. Himmelbokken ble da et naturlig navnevalg på folkemunne.  Makalausen gikk i arv til både sønn og barnebarn. Det var nemlig slik at denne karen veldig ofte, sikkert for ofte da, kunne si makeløst. Og dermed ga jo oppnavnet seg selv. Litt mer direkte var navn som Øivind i husmannsstua, Oliver i Dynamitten, Georg Kneika, Simon på bedehuset.  

Den røde kluten

Lilleaker er i dag et sted i sterk endring. Industrigiganten Mustad er i deg et betydelig eiendomskonsern med store planer for et modernisert Lilleaker, på godt og vondt. Her er etablert et av Oslos største kjøpesentre, nye boligblokker ser dagens lys, veitraseer skal endres. Lilleaker skal omskapes til et byrom med stor næringsvirksomhet til glede for mange. Lilleakers befolkning skal flytte inn i moderne og vel tilrettelagte hus og nyte godt av et aktivt nærmiljø.  

Det ligger atskillig steds- og folkehistorie begravet langs denne nederste del av Lysakerelvas bredder, Granfos brug, støperiet, spikerfabriken, Lysaker Kemiske er alle gått over i historiens glemmebok. Ingen husker lengre «morraene» med termosflaske med svart kaffe og matpakka under armen på vei til en arbeidsplass med lenker man mer ante enn forsto. 

Likkavæl; «ælva» renner fortsatt og skal bli en oppfrisket hverdagskilde for det gode liv. Guttebadet ligger der fortsatt, det er ingen som er på epleslang i Gamlehagan lenger, Landsbakka er defintivt historie. Ingen snakker lengre om klasseskillet som eksisterte «ovaforr og neraforr trikken», Framlaget har sunget siste sang, bryterne på Huset er borte.

Historien om Lilleaker, denne røde kluten i det borgerlige Ullern, er en historie om folk som bodde trangt, som jobbet lange dager, som slet for det gode familielivet, som klart så at det gode og innholdsrike livet var avhengig av et sterkt og vitalt fellesskap. Lilleakerfolket, arbeidsfoket, jobbet lange dager, men visste godt hvordan man skal leve et godt og rikt liv! 

Den gamle arbeiderboligen

Hvis du går ditt i dag, og leter etter minner.
Nei, da er det ikke rare greiene du finner.
Og døm som en gang sto og hang på «bolka»
Selv døm har blitt borte, de fleste av folka.

Vi så boli’n forsvant, år etter år
For sånn har’e blitt, når pengene rår.
Og når’e  til slutt gikk som det gikk
Så var’e vel fabrikkens politikk

 Men riksantikvaren, han sa no’, det veit vi
Skjønt det var hva enkelte inderlig dreit i,
Så nå er den verneverdige boligen borte
Det brant, men det er ingen som har gjort det.

Nå står vel ledelse bare og smiler,
For dette ga plass til flere biler
Og det som var boli’n, skjulet og dass,
Ble Mustad sin nye parkeringsplass.

Men tider skal komme, og tider skal gå.
Noe blir vernet, annet forgå.
Men det som ble sådd her, ja det ble oss givet
I arv at det gode, for resten av livet.

En må ikke glemme, vi fikk noe rikt,
Selv om ett rom og kjøkken i dag er unikt,
Så ble vi i boli´n gitt trygghet og varme
I en barndom som hadde sin egen sjarme.

Og kunne det pratet, boligens tømmer
Så kanskje det sa litt om arbeiderdrømmer.
Om kultur og tider som evig står
Med minner om slit og om trange kår.
(Helge Dalen)

Tekstmateriale: Reidar Martinsen