Fylke: Østfold
Kommune: Hvaler 

> Se kart

Mer informasjon:
> Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
> Hvaler kommune
> Visit Norway
> Store norske leksikon
> Wikipedia

Lyden fra steinhoggerne lever videre

På Spjærøy er det fortsatt tydelige spor etter steinhoggeren og hans slitsomme arbeidsdager.

Mellom kløver og fjell langsmed kysten, 
har stenhuggerne sulta seg fram. 
Og der skal den vel reises den bysten, 
som en gang skal vidne om ham. 
Og den tid vi fikk lov til å leve, 
om den tid vi var dømt til å dø. 
For vi har ingen rett til å kreve 
å få solgt våre stener for brød  
(Chr. Corneliussen, Kirkøy) 
  
Deler av Østfold kan man si hviler på granitt. Denne naturens «edelsten» ble til en arbeidsplass for mange kraftfulle hender på steder som Idd, Skjeberg og, ikke minst, Hvaler. Dette «gode fjellet» ga grobunn for en voksende og lukrativ steinindustri med omfattende eksport. Den dag i dag kan man vandre på brostein av Østfoldgranitt på gatene i Buenos Aires og Havanna, eller man kan beundre Iddefjordsgranitten i Vigelandsparken i Oslo.  

Kjærkommen tilvekst

En rekke steinhoggerselskaper ble etablert oppgjennom årene. Haldens Steinhuggeri ble etablert i 1871-1872, Fredrikstad Stenhuggeri i 1871 og hovedproduktene var nettopp kant- og gatestein. I tillegg ble det etablert steinhoggervirksomheter i, blant annet Skjeberg og Tune. Steinindustrien ga altså arbeid til mange og var en kjærkommen tilvekst i tider der trelast- og teglverkindustrien slet tungt.  

På Hvaler, og da særlig lokalisert til stedene Dypedal og Sand på Spjærøy, var det gjennom mange år en betydelig steinhoggervirksomhet. Å hugge sten var et tøft og meget hardt arbeid, og lønna var avhengig av både akkorden og svingningene i de internasjonale konjunkturene. Det usynlige spøkelset «markedet» var i høy grad utslagsgivende for hvilket lønnsnivå som skulle gjelde. Og det var her som ellers at det alltid var eieren, stenrederen, som bestemte nivået på lønnsutbetalingene. Her som ellers, var dette alltid gjenstand for små og store konflikter.

Svarte med organisering

I 1894 gikk steinhoggerne sammen og organiserte seg i det nystiftede Hvaler Stenhuggeriers Arbeiderforening. Dette fant man helt nødvendig og som et nødvendig tilsvar til at steinindustrien, stenrederne, etablerte sin egen arbeidsgiverforening. Men også under press av dårligere priser på granitt i Europa, annonserte stenrederne at arbeidslønnen skulle settes betydelig ned. Og den tradisjonelle kampen var med ett i gang. 
 
1896 starter N. S. Beer opp sin virksomhet på Skjelsbo og blir toneangivende for steinhoggerienes historie på Hvaler. Steinindustrien på Hvaler ga svært tiltrengt arbeid til mange og den trakk til seg arbeidsfolk fra distriktene omkring. Ikke minst ble steinindustrien på Hvaler «invadert» av svenske steinhoggere, på folkemunne kalt «raggarens søskenbarn». Deres livsførsel og deres klare venstreradikale preferanser kom rimelig kjapt på kollisjonskurs med Hvalers kanskje noe konservative opprinnelige befolkning.  

Steile fronter

Steinhoggerne, norske som svenske, var utpregede individualister med en sterk og ofte utagerende politisk klassebevissthet som den øvrige befolkningen nok betraktet med en viss uro! Ikke minst var de en torn i siden for en erkekonservativ redaktør av datidens Fredriksstad Blad, som skrev:  «…er det ikke bedre at have fast, godt, Arbeide, at være forligt med  Arbeidsgiverne, der saa vidt vi ved er rimelige Folk, – end at lytte til  betalte Agitatorer, der intet kan tabe, men kun vinde naar der bliver Uro i  Leiren og Streik erklæret?». Og: «… thi Arbeidsgiverne vil selvfølgelig helst  have Mænd, som er selvstendige og som ikke lar sig tvinge eller  overtale til Meningsløse Streiker av Socialistlederne». (Hjardar)
 
Som det står, så var fagforeningen i hans øyne en religionsfiendtlig og tyrannisk organisasjon, med sterke og vedvarende samfunnsoppløselige meninger. Slike politiske holdninger provoserte, naturligvis, og bidro klart til at frontene mellom arbeidsgiverne og fagorganiserte ble rimelig steile. Arbeiderne krevde kortere arbeidstid, bedre lønnsbetingelser – arbeidsgiverne krevde respekt for styringsretten og eierskapet! Konjunktursvingningene resulterte ofte i stor ledighet blant steinhoggerne og var definitivt fagbevegelsens største problem opp gjennom tidene. 

Engasjerte seg i politikk

Arbeidskonflikter var ikke til å unngå, noe som selvsagt også påvirket det politiske arbeidet i kommunen. Det var derfor avgjørende at fagbevegelsen engasjerte seg sterkt i lokalpolitikken. Ledighetssituasjonen blant steinhoggerne var et alltid tilbakevendende problem og kommunen måtte ofte ty til såkalt nødsarbeid.  

Tradisjonelt sett var det mennene som sto i første linje når det gjaldt arbeids- og organisasjonsspørsmål i kommunen. Men også kvinnene på Hvaler tok et viktig politisk og høyst nødvendig grep om de lokale samfunnsoppgavene og var spesielt opptatt av saker som utdanningsspørsmål, barns oppvekstkår, avholdskampen og kooperasjonen.  

Arbeiderkvinnene på Hvaler la stor vekt på et aktivt opplysningsarbeid, både politisk og organisasjonsmessig, og kvinnene utgjorde dermed et særdeles nødvendig «bakkemannskap» når det gjaldt samfunnsbygging. De så det som sin plikt å sette seg inn i og påvirke de rådende samfunnsforholdene. De så det som sin plikt å ansvarliggjøre og bevisstgjøre kvinnene, slik at deres stemme også skulle høres og dermed utgjøre en kraft for og i lokalsamfunnet. Til beste for dem selv, for barn og for familie. Og dermed for lokalsamfunnet.  

Kvinnene hevet røsten

Slik som Augusta med knyttet neve sier det: 

Jeg vil ikke tåle, å trampes ner. Skal aldri bli trå-kka på no’ mer.  
Vil kaste fattigdommens bør, om det er siste ting jeg gjør.   
Må tøre å ta no’n kliv, Jeg våger å ta min kamp, for retten til mitt liv.   
Men hva er det jeg kan kjempe med? Ingenting ?  
Ja hva er det jeg kan rive ned?  Ingenting ?  
Jeg har, Jeg har… Ingenting ?  
 
Men inni meg vokser kraftig klang, sterkere dag for dag,   
som ber meg å våge skrittet fram. Mens andre står i ro,   
skjønner jeg hva jeg må. Følge egen tro !   
 
Hva har jeg igjen å tape nå? Ingenting.  
Hva er det igjen å frykte nå? Ingenting.   
Jeg skyr, jeg skyr Ingenting.
(Fra «Stenhogger’n», Hans Petter Thøgersen) 
 
Naturligvis var kampen for alminnelig stemmerett for både menn og kvinner den helt store saken. I 1901 hadde de «formuende kvinder» en delvis stemmerett ved kommunevalg.  Det var kun kvinner som betalte skatt av egen inntekt som fikk stemme. Et system som naturlig nok utestengte arbeiderkvinnene. Likestilling mellom mann og kvinne var, den gang som nå, den viktigste politiske kampen. Uten reel likestilling – ingen reel påvirkningskraft!  

Torn i øyet

Arbeiderkvinnenes foreningsarbeid og politiske engasjement, og da særlig representert ved Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening, var en torn i øynene på andre kvinneforeninger på Hvaler. Særlig var det misjonsforeningene (kvinneforeningene) som sterkest kritiserte steinhoggerkvinnene for å drive noe så ukvinnelig som politisk arbeid. De mente helt seriøst at kvinner ikke hadde forutsetninger for å ta del i det politiske arbeidet og underkjente selvsagt arbeiderkvinnenes politiske kompetanse: «Arbeiderkvinner har ikke Betingelse for at kunne  
udrede for hverandre Sager, som er oppe i Tiden; …nu… det faar Mændene udrede for os». 
 
Hvaler hadde et betydelig innslag av svenske steinhoggere og her som ellers var kjærlighetens veier uransakelige. Hvalerkvinnene ble gift med svenske steinhogger. Som konsekvens var det slik, før 1913, at de norske kvinnene mistet selv sin begrensede stemmerett. De ble registrert som svenske borgere! 

Konsekvensen ble at den mannlige steinhoggeren søkte om norsk statsborgerskap. Noen fikk, andre ble nektet. Dette reagerte kvinnene sterkt på og hadde en slik uttalelse i saken: «Ethvert retttænkende menneske maa vel indrømme det meningsløse i, at utlændinger, som har været her i landet i 20 a 30 år og betalt sine skatter og utgifter i likhet med landets egne indvaanere, skal staa aldeles umyndige, naar det gjælder valg av dem, som har magt yil at paalægge folket disse utgifter!»
 
Da, og altså som i dag, var den nasjonale kollektive mentaliteten at innvandring til Norge truet det norske nasjonale fellesskapet. (Kjelstadli 2003)

Stenhogger’n Karl

I dag er steinhogging en saga blott og hamringen av stål mot stein er historie. Hvalers arbeiderhistorie! Ingen kantstein eller gatestein ser dagens lys. Ei heller høres drønnet av dynamitt. Det er nesten så en kan høre han Karl, stenhogger’n Karl, der han med en kantsten i handa fabulerer over arbeidslivet som stenhogger og familiefar på Hvaler: 
 
«… det er rart åssen en kan finne på å stoppe opp noen ganger 
og tenke på hvor livfull en sten kan væra. Kriker og kroker som 
den vakraste dal der fargen varierer i fra gult til blått. Nesten som  
i en regnbue. Det er som om du snakker til meg: «ta av litt på den 
 andre sida og. Litt til! Sånn ja! Ellers så vil ikke formann’ ha meg. 
Og så blir jeg liggandes med de andre lusa. Det vil jeg jo ikke. Er’n  
først blitt banka, skutt på og herja med og blitt til brosten, ja, så vil  
en jo værra der en kan gjøre årntli’nytte for seg! På Champs Elysees 
i Havana eller Buenos Aires. Ikke i en vrakhaug i Svarteberget på  
Holm i Tæsse!» 

Nei, du kan dra ut i verda du, men jeg, jeg blir her… til min dauan dag. 
Men du må’nte tru at jeg vil vekk! Jeg vil værra her. Det er no’ trygt  
med denne bankinga. Jeg er liksom hjemme, hjemme der liksom du  
og jeg er venner. I lyset fra parafinlampa om morran er det liksom no’  
ukjent over deg, men utover da’n, når dagslyset kommer og veka får  
hvile, da kommer du og viser deg fram. Da er vi kamerater, selv om det  
hender at du gjør et sprell og deler deg den andre veien enn jeg hadde 
tenkt. Rent for moro skyld, men det er jo sånn det er mellom kamerater!  
Men så når det drar mot eftan, etter middagstid, når lampa igjen må  
tennas, da kan vi ta oss en liten alvorsprat du og jeg. Da kan vi fundere  
litt på livet innimellom slaga. Den ene gangen kan det væra jeg som er 
liten og den andre gangen kan det væra deg. Og så når det stunder  
mot kveld og lampa slokkes, da går du inn i deg sjøl i mørket og jeg  
rusler hjem.  Men selv om jeg ikke ser deg, så kan jeg høre du hvisker:  
«ser deg i morra!» For i morra høres på ny klangen av hammer mot  
meisel og vi to gjør vårt beste for at morrada’n skal bli levelig.» Det blir  
et godt liv av slikt!»

(Hans P. Thøgersen)

Det som høres i dag i stenbrottet, Brottet, på Hvaler er lyden av steinhoggermusikk, steinhoggerdrama, steinhoggersang og spontan applaus og liv og latter fra et velvillig og begeistret publikum. Et publikumsfolk som får smake på steinhoggerhistorien i selveste Brottet amfi i Dypedal på Spjærøy.

Brottet amfi er et aktivt minnesmerke over arbeidsfolkets liv og virke på Hvaler. Et strålende minnesmerke over et arbeidsfolk som skapte liv, som skapte seg ei framtid og som ikke gikk av veien for å sette makt bak krava om å bli både hørt på og lyttet til.  Dette stilfulle og imponerende byggverket ble bygget gjennom et gigantisk og velorganisert dugnadsarbeid i 2004-2005 i regi av Hvaler Kulturvernforening og med solid bistand av LO Norge og AOF.  
 
Brottet amfi er bygget med tilskudd fra Fagbevegelsens Kulturrnettverk i Østfold, Østfold fylkeskommune, Hvaler kommune og Sparebank 1. Her settes opp årlige teaterforestillinger og musikaler og, selvsagt, første forestilling var «Stenhogger’n» i 2005 i regi av Kulturværste. Så fulgte «Brottungær», «Jeppe i Brottet», «Brottsjø», «Fyret» og… 
 
Kilder:
Ulf Hjardar: «Sten»
Stein Olav Hansen: «Sliteræne» 
Kathrine Samndstrøm: «Kvinder, politik og stemmerett»