Streiken som endte med drap

I 1875 fikk brukseier I. C. Piene skjøte på eiendommen Hammerstrand i Buvika. Her bygde den framsynte forretningsmannen opp den første valsemølla i landet etter at kornimporten til Norge vokste utover 1870-1880-årene.

Kapasiteten for mølleanlegget ved Ilabekken i Trondheim ga ikke rom for ekspansjon, og Piene kjøpte opp fallretter fra flere bruk som ville forsyne det nye mølleanlegget med nødvendig kraft. 

Buvik var det minste herredet i Sør-Trøndelag der jord og skogbruk var den viktigste næringa, i tillegg til mindre småskala håndverksvirksomheter. 

Etableringa av mølleanlegget i Buvika ga arbeid og inntekt både i byggeperioden og seinere drift av mølla. Arbeidsstokken var rekruttert fra gårdsarbeidere/drenger og håndverkere, og mølla ble enn betydelig tilvekst til arbeid i en tid da mange fra bygdene rundt reiste ut til Amerika for å finne levebrød og ei framtid. Utvandringa fra Buvika ble betydelig redusert som følge av mølleetableringa sammenligna med bygdene rundt, og bygda vokste med møllebruket som representerte den nye tid, og møllearbeiderne slo seg ned og bygde hus langs Buvikstranda. 

I 1905 ble det bygd opp kaianlegg og paternosterverk og senere i 1912 ble det bygd sugeanlegg som letta lossinga av korn fra båt. 

Møllearbeiderne organiserer seg 

Forholdene mellom brukseier og arbeiderne var i utgangspunktet godt; Piene hadde respekt for de ansatte, men tillot ingen innblanding eller motsigelser, og var tydelig på det sosiale skillet mellom brukseieren og arbeidsfolk. 

Om forholdene fortelles å være rimelig gode, tok møllearbeiderne i 1908 opp spørsmålet om å organisere seg og danne fagforening, men dette ble blankt avvist av brukseieren, og saka ble lagt bort. 

Men den forholdsvis beskjedne lønna ble spist opp av sterk kostnadsvekst for husholdningsvarer i de neste årene, og diskusjonen om å danne fagforening modnes blant arbeiderne. Det var ellers i denne tida flere konflikter, blant anna en 13 måneders streik ved Løkken Gruver som ikke førte fram. Streiken omfatta 350 arbeidere. 

Dette økte også aktiviteten fra fagbevegelsen, og i Trøndelag var Martin Tranmæl en sentral aktør i det som vart kalt Det Røde Trøndelag. Etableringa av avisa Ny Tid i 1899 var særs viktig for utviklinga av både den faglige og politiske kampen som rådde i Trøndelag og landet ellers med voksende industrialisering og oppbygging av landet etter  1905. 

Søndag 5. mai samles ialt 28 mann hos Marius Folstads søster Petra, det er ikke sitteplasser til alle i den lille stua. Det er John Kvernberg som innleder møtet, og gir tilkjenne at alle er kalt inn denne søndagen for å danne ei fagforening. Den unge Elias Volan fra Norsk Arbeidsmannsforbund er invitert til møtet og orienterer «om arbeidernes stilling i produktionen og hævder at den eneste maate arbeiderne kunde ivareta sine interæsser paa var at organisere sig for gjænnom organisation og ved hjælp av den styrke denne gir arbeiderne, forsøke gjennomført forbedringer i lønns og arbeidsvilkaar». Slik refererer den nyvalgte sekretæren Marius Folstad fra møtet. Erik Lien velges til foreningens første leder. 

Streiket fram overenskomst

På et medlemsmøte i den nye Møllearbeidernes Forening søndag 8. desember holdes det medlemsmøte i foreningen. Søndag var fast møtedag, det var den eneste fridagen de hadde til rådighet. Det fremmes forslag til lønnstillegg for alle på 4,50 kroner pr. uke, begynnerlønn på 20 kroner pr. uke og redusert arbeidsuke fra 60 til 57 timer. I tillegg kreves åtte dagers ferie for de som har vært ansatt i ett år. Forslaget oversendes til brukseieren, det holdes forhandlinger på nyåret, men medlemsmøtet 25. februar 2013 forkaster medlemmene enstemmig tilbudet fra Piene. 

11. mars holdes det styremøte i foreningen der Elias Volan deltar. Det vedtas at foreningens medlemmer går ut i strek. Elias Volan refererer de formelle omstendighetene med telegram fra forbudet om at plassene kunne sies opp. Styret vedtok enstemmig å si opp plassene fra 12. mars, og den 27. mars gikk de 35 møllearbeiderne i den vel ni måneder gamle fagforeningen til streik. 

Piene likte nok dårlig en omfattende konflikt ved bedriften, og også for de streikende tider var et lite streikebidrag lite å leve av, men sto sammen om de krav som var fremmet og avvist. 

Piene forsøkte å opprettholde driften ved å holde formenn i arbeid, samt at det ble rekruttert svartføtter – streikebrytere – til å holde produksjonen i gang. Dette var sterkt provoserende overfor de 35 ansatte som var ute i lovlig streik. Arbeidsmandsforbundet med Elias Volan og Anton Kalvå var viktige støtter for møllearbeiderne og var ofte på besøk hos fagforeningskammerater i Buvika. 

Etter en måneds streik ble det holdt nye forhandlinger, og etter møte 2. mai ble det enighet om en ny overenskomst om lønns- og arbeidsforhold. Resultatet var at i store trekk ble fagforeningens opprinnelige krav imøtekommet. 

Dramatisk vending 

Etter at enighet om ny overenskomst var vedtatt, reiste de fagorganiserte krav om at de streikende organiserte arbeidstakerne skulle gjeninntas i sine stillinger, og at de mange streikebryterne som brukseieren hadde rekruttert under streiken, skulle avskjediges. 

Den vel månedslange streiken ble løst på ordinært vis, men kravet om retten til å gå tilbake i arbeid og avskjed for streikebryterne flyttet konflikten på et nytt og viktig prinsipielt plan. Kravet ble blankt avvist av brukseieren, som ikke ville ta inn igjen alle streikende. Han ville heller beholde «de arbeidsvillige» – streikebryterne. 

Som følge av dette vedtok fagforeningen å gå til ny streik der den prinsipielle striden om fortsatt bruk av streikebryterne ble hovedspørsmålet. Pienes bruk av streikebrytere under den første streiken var provoserende for fagforeningens medlemmer, og bidrog til en skjerpet tone og vondt blod mellom partene. Konflikten ble også omfattet med stor oppmerksomhet både regionalt og nasjonalt. 

En aksept for at arbeidsgiver kunne erstatte organiserte arbeidstakere med streikebrytere under en lovlig konflikt, ville undergrave det viktigste kampmiddelet som streikeretten innebar. I dagens terminologi vil dette kalles fagforeningsknusing, noe som utvilsomt var et mål for arbeidsgiversiden. I regionen var det flere eksempler der arbeidsgiver forsøkte å knekke fagforeninger med bruk av streikebrytere, blant annet i Orkdal der Thams brukte dette virkemidlet, og ved Levis Millers trelastbruk i Hommelvik der svenske streikebrytere holdt virksomheten gående med politibeskyttelse. 

Møllearbeiderne sto sterkt sammen i den vanskelige tida som fulgte. Med støtte fra sitt fagforbund, og mange bidrag fra andre fagforeninger rundt om i landet, både økonomisk og politisk, forsto de nok at kampen de førte ikke bare gjaldt egne medlemmer, men fagforeninger i hele landet. 

Streikebrytere bevæpnes  

Brukseier Piene sto ikke selv for driften på mølla, men hans møllemester hadde Pienes tillit, og bidro til å holde driften ved like ved å beholde og rekruttere streikebrytere. Dette var i stor grad unge arbeidsløse, ofte fra bygdene rundt, som lot seg verve. De bodde kummerlig i ei brakke på mølla der de åt og sov. 

I den urolige tiden som rådde, ble det av driftsledelsen besluttet at streikebryterne skulle skaffes våpen for å beskytte seg mot «ampre» streikende. Det var nok mange kommentarer å få, naturlig nok, fra de som var utestengt fra arbeidsplassen og med trange livskår. De streikende fikk streikebidrag, og andre søkte og fikk strøjobber for å spe på inntekta med.  

Bygdefolket var urolige og så smått skremt av at de unge streikebryterne gikk bevæpnet langs veiene på kvelds- og fritid. De holdt skyteøvelser på mølleområdet også, og dette var naturlig nok noe som skapte bekymring hos alle i det fredelige bygdesamfunnet Buvika. Det er verd å nevne, at på denne tiden eksisterte det ikke forbud mot å kjøpe eller bære våpen. 

Det fatale skuddet 

Det er lørdagskvelden den 20. september. Sekretæren i Møllearbeidernes forening, Marius Folstad, sitter denne kvelden hjemme i stua, som ligger noen få hundre meter fra mølla. Sammen med ham er far Peder og to arbeidskamerater, John Kvernberg og Andres Saltnessand. De sitter sammen og drikker kaffe og praten går. Det serveres senere en karsk, dvs. kaffe med en skvett sprit, men Marius drikker bare kaffe, han er avholdsmann. 

Peder takker for seg i 11-tiden og vil gå til sengs. Men først tar han seg en snartur utom «nåva», og der ser han tre karer som sto straks bortenfor huset. Han gjenkjenner dem som streikebrytere. Marius og de to arbeidskameratene kommer også ut og gikk mot de tre streikebryterne. Plutselig smeller det to skudd i rask rekkefølge, og det høres rop: «Jeg har skutt en mann!»

Marius Folstad faller om på vegen. 

Peder får hjelp av to mann som er på tur mot bygda, de ser Peder stå bøyd over sønnen Marius, og han får hjelp av de to til å bære han bort til heimen og legger han på kjøkkengolvet. Etter mye styr kommer en lege til utpå natta, men Marius er død, skutt av en streikebryter. 

Naturligvis slåes denne saken opp i regionale media. Det er illustrerende for hvordan drapet omtales i borgerlig presse og i arbeiderbevegelsens talerør Ny Tid. 

Ny Tid skriver: «En streikebryter dreper en streiker. Fagforeningens sekretær skutt lørdag natt.»

Adresseavisen skriver: «Drap i nødverge. En arbeidsvillig dreper en streiker.» 

Nidaros skriver: «Revolverdrama i Buviken. De streikende ves Pienes Mølle overfaller de arbeidsvillige.»

Det er ikke vanskelig å tyde de politiske strømninger disse første oppslagene representerer. Her gjaldt det å få ut et politisk budskap, så fikk fakta komme i annen rekke. 

Rettssak og dom 

Skuddene i Buvika skapte overskrifter i tida etter drapet. Omstendighetene var slik at her kunne man si at politikken var avgjørende for det utfall en slik sak og påfølgende dom kunne få. Det politiske klimaet var nok slik at borgerskapet fryktet den maktposisjon i samfunnslivet som arbeiderbevegelsen ville kunne oppnå i tråd med sine ideer, sett opp mot det ulikhetssamfunnet som man levde i. I de første tiårene etter århundreskiftet var det en skjerpet klassekamp, og Buvik-konflikten kom midt i denne perioden. 

Som et eksempel kan nevnes en artikkel i Aftenposten der følgende sies om arresten av streikebryteren. 

Aftenposten skriver: «Den unge møllearbeideren – Egset er hans navn – fortjener alles sympati. Saasandt ikke paatalemyndigheten der nordpaa har mistet all omtanke, bør han straks løslades af varetægstarresten.» 

Den arresterte Alf Egset ble satt fri fra arresten etter to døgn. Brukseier Piene betalte 500 kroner i kausjon 

Både rettsaken og dommen fikk mange oppslag og protester, særlig i Buvika var reaksjonene sterke mot dommen. Rettsprosessen er detaljert beskrevet i boka «Skotet i Buvika – streiken ved Piene Mølle», Samlaget forlag 1913). 

Gravferd for Marius Folstad 

Det ble ei storslått gravferd for Marius Folstad. Aldri før eller siden har det vært så mange samla i den lille bygda. Det kom folk med flere dampskip fra Trondheim og Orkdal, og det er anslått at mellom 3000 og 4000 mennesker overvar gravferden denne septembersøndagen. 

Alt folk som kom med dampbåt til Buvika, måtte legge til i Børsa/Børsberga fordi mølla var stengt grunnet en kornbåt. Folk gikk innover mot sentrum av bygda, forbi Pienes sveitservilla. Flaggstangen der sto naken. 

Framme ved heimen til Marius var folk samla ved veien og langt opp på jordene ovenfor husa. I tillegg til presten, var det også tale av formannen i Oslo Arbeiderparti, Gunnar Ousland. 

Så mange var i gravferda at da sørgetoget var kommet fram til kirka i Buvika, var de siste ennå ikke forlatt heimen der toget starta. Møllearbeiderne i Buvika hadde nøysommelig samlet inn penger til ny fane og den ble brukt for første gang denne dagen. Fana, drapert med svart sørgeflor, ble senket ved Marius sin grav. 

Boikott 

Streiken i Buvika fortsatte, og hendingene i september 2013 hadde aktualisert den faglige og politiske debatten i landet. Det var skarpe ytringer mellom de borgerlige og de sosialdemokratiske/kommunistiske strømningene på denne tida. Aftenposten kunne skrive etter drapet på Marius Folstad at «det drypper blod av dine hender, Tranmæl». Tranmæls agitasjon skulle altså ha det til følge at Marius Folstad ble drept. I streikekampen ble et nytt middel tatt i bruk for å ramme bedrifter som hyret streikebrytere.  

I forbindelse med Buvik-konflikten ble boikott brukt som virkemiddel mot eksempelvis bakerier og dagligvarehandel som solgte mel fra Piene. Boikottaksjonen ble spredt utover landet via solidariske fagforeninger. Dette var nok medvirkende til at Pienes produkter miste sitt omdømme i handelsnæringen, like mye som bedriften merket tydelig omsetningssvikt av sine varer og dermed medvirket til at standpunktene var bevegelse igjen. Det ble forsøkt med forhandlinger lokalt, men uten at man kom til enighet. 

I forbindelsen med 100-årsmarkeringen for LO i Trondheim, viste historikeren Harald Berntsen til konflikten ved Piene Mølle og konkluderte slik; «Buvik-konflikten ble et gjennombrudd for boikott som kampmiddel».

Bøyde av etter lockout-trussel  

Streiken fortsatte, men nå ble forhandlinger flyttet opp på ledernivået med LOs landsstyre og Riksmeklingsmannen. I januar 1914 kom Arbeidsgiverforeningen med et varsel om stor-lockout som omfattet 40.000 LO-medlemmer.

Likeså varslet LO om at 10.000 medlemmer ville bli tatt ut i sympatistreik.

Riksmeklingsmannen og LO-leder Ole O. Lian reiste opp til Buvika for å forsøke å lande et kompromiss med Møllearbeidernes forening for å unngå den varslede storkonflikten. Kompromissforslaget gikk på at de streikende arbeiderne ved Piene Mølle skulle tas inn tre puljer, samtidig med at en del av streikebryterne skulle fortsette på mølla. 

Forutsetningen for å trekke lockout–varslet fra Arbeidsgiverforeningens side, var at de 37 streikende arbeiderne ved Piene-mølla aksepterte forslaget til kompromiss for å løse konflikten. Det var ei steintung bør som ble lagt over på de 37 møllearbeiderne, de alene måtte stå ansvarlig for en eventuell storkonflikt som ville ramme titusener av fagforeningskamerater. 

Mange har i ettertid stilt spørsmålet om det var korrekt at det var bare de 37 møllearbeiderne som skulle forhindre en så ulik byrde som ble lagt på møllearbeiderne. De var nok utsatt for et press både fra Riksmeklingsmannen og LO-lederen, og med de alternativene som var gitt, aksepterte fagforeningen kompromissforslaget. De hadde ikke helt ut fått medhold i sine krav om avskjedigelse av alle streikebryterne. 

Det endte med at kun én streikebryter fikk beholde jobb på Mølla, og den 14. januar var streiken over og arbeidet gjenopptatt. Streiken hadde da vart i 45 uker. De vant fram i kravene om bedret lønns- og arbeidsforhold, samt betalt ferie. Men det kostet my, tapet av arbeidskameraten og sekretæren i Møllearbeidernes forening, Marius Folstad.  

Kilde:
Asbjørn Leraand