Fylke: Vestland
Kommune: Årdal 

> Se kart

Mer informasjon:
> Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
> Årdal kommune
> Visit Årdal
> Store norske leksikon
> Wikipedia

Et samfunnet bygd på kraft 

Årdal er en kommune i Vestland fylke. Kommunen ligger innerst i Sognefjorden og består av tettstedene Årdalstangen og Øvre Årdal (lokalt omtalt som Tangen og Øvre). I tillegg sogner tilstøtende  Seimsdalen, Utladalen, Ofredal og Naddvik til kommunen. 

Kommunen grenser i nord og vest til Luster, i øst til Vang i Oppland og i sør til Lærdal. Skagastølstindane ligger på grensen mellom Luster og Årdal kommuner. Toppen av Storen, Store Skagastølstind som er den sydligste av Skagastølstindene, markerer kommunegrensen. 

Man kommer til kommunen på to måter: Østfra via fylkesvei 53 fra Tyinkrysset mot Øvre Årdal, eller sørfra fra Lærdalsøyri gjennom Fodnestunnelen til fylkesvei 53 mot Årdalstangen.  

Årdal verk, senere del av Årdal og Sunndal Verk og nåværende del av Hydro Aluminium, ble påbegynt av tyskerne under 2. verdenskrig, men ble aldri ferdigstilt. I 1946 besluttet Stortinget at aluminiumsverket skulle fullføres og verket kom i gang i 1947 under navnet Årdal verk.    

Kampen om industrisamfunn

År 1700 ble det funnet kobber i fjellene nord for Årdal. Fra 1702 ble det brutt kobber av vante bergverksfolk fra Røros og Løkken. Driften fortsatte. Det ble bygd smeltehytte på Farnes i Øvre Årdal i 1706 og på det meste bodde det 200 mennesker på Farnes. Turen opp til gruva på fjellet var et beinhardt slit med fire timers gange. Malmen ble brutt med gammeldags vedfyring og vann men også med krutt. Verket ble aldri en stor suksess og driften opphørte i 1762. En kan fortsatt se det såkalte ”Koparverkshuset” på Årdalstangen.     

Da tyskeren tapte krigen og dro seg ut av Norge, var allerede deler av aluminiumsverket i Årdal nesten ferdig. Tyskerne trengte aluminium til i hovedsak sin flyproduksjon og i Norge fant de det de trengte mest, vannkraft som var forutsetningen for aluminiumsproduksjon.

Råstoffet (bauksitt) måtte importeres, men krafta fantes her. Tyinfallene skape grunnlaget for framveksten av Årdalsamfunnet. Den norske stat overtok både Tyinfallene og Verket etter tyskerne.

På Stortinget ble det i 1946 kraftig debatt om verkets og Årdalsamfunnets framtid. De borgelige anført av Høyre ønsket at kraften fra Tyin skulle overføres til Østlandet og at virksomheten skulle deles opp og privatiseres. Etter kraftig diskusjon vedtok flertallet (Arbeiderpartiet og NKP) at staten skulle eie og drive verket og at kraften skulle forbli i Årdal. Arbeiderpartiet lovte at fabrikken skulle bli en mønsterfabrikk og samfunnet et mønstersamfunn. Slik var det ikke til å begynne med.     

Faglig og politisk organisering

Fagbevegelsen i Årdal har røtter langt tilbake i tid. Allerede i 1916 ble den første arbeiderforening, Øvre Årdal Arbeidsmandsforening, stiftet. Dette hadde sammenheng med vannkraftutbyggingen i lokalsamfunnet. Mer om dette senere.

I 1947, altså rett etter at Stortinget vedtok opprettelsen av det statlige Årdal verk ble Årdal Kjemiske Fagforening stiftet. Den første store kraftprøven var kampen om oksydfabrikken. Tyskerne reiste fra en nesten fullført oksydfabrikk på Årdalstangen. Styret på verket bestemte i stedet for å fullføre fabrikken der å inngå avtale med Alcan, et gigantisk canadisk selskapet for å få levert aluminiumoksid. Dermed ble det ingen oksidbedrift på Årdalstangen.

Dette skapte opprør i lokalsamfunnet. Det handla selvsagt om arbeidsplasser, men kanskje enda mer om tilliten til den regjering som de opplevde hadde lovet en mønsterbedrift og et mønstersamfunn. Det var nok ulike oppfatninger om hva dette innbar. Fagorganisasjonen var også blant de første som krevde bedriftsdemokrati innført og flertall i styret til arbeidstakerne.   

I politikken har det historisk vært slik at Venstre var det dominerende parti også i Årdal fram til Tyinutbygginga startet rundt 1910. Anleggene medførte mange tilreisende anleggsfolk med politisk radikale ideer. I 1916 startet Peder Jakobsen fra Røros Øvre Årdal Arbeiderforening som raskt fikk stor innflytelse. Mellom 1915 og 1927 veksla Venstre og Arbeiderpartiet om makta i Årdal. Siden 1930 har Arbeiderpartiet hatt makta. Etter krigen har Arbeiderpartiet hatt rent flertall med unntak av 1955. I Årdal var det ja-flertall ved begge folkeavstemmingene om EU, i 1972 og 1994. 

Årdal har i alle år hatt stor innflytelse på Arbeiderpartiet på fylkesplan. En kan også konstatere at Årdal Arbeiderparti gjennom sin organisatoriske styrke og oppslutning i valg i stor grad har kunnet påvirke beslutninger i Arbeiderpartiet sentralt. Spesielt gjelder dette beslutninger med konsekvenser for sysselsettingen i lokalsamfunnet. 

Kampen om vannet

I 1898 kjøpte en ingeniør fra Bergen halvparten av vannrettighetene til Tyavassdraget for 2000 kroner. Sorenskriver Henrik Spangelo kjøpte den andre halvparten til samme pris. Dette var framsynte karer som visste å investere. Rettighetene ble deretter kjøpt av tyske interesser. Så ga myndighetene konsesjon for utbygging i 1908.

I 1911 ble Tyinfallene A/S kjøpt opp og gjort til datterselskap av Norsk Hydro som også etter hvert kjøpte grunnrettighetene både på Årdalstangen og Øvre Årdal. Grunnlaget for en kjempestor industriutbygging basert på vannkraft var dermed lagt. Men så kom krigen.

Anleggsarbeid  

Fra to kroner dagen i 1910 steg daglønna på kraftanlegga til åtte kroner i 1917. I tillegg fikk arbeiderne gratis brødmerker fra A/S Tyinfallene. De som hadde mange barn, kunne slik «tjene» mer på brødmerkene enn i daglønn. Mange var tilreisende, profesjonelle anleggsbuser og rallare helt fra Sverige, men storparten av anleggsstyrken kom fra Årdal.

Øvre Årdal Arbeidsmannsforening ble stiftet i 1916 etter initiativ fra en anleggsbus fra Røros, Peder Jakobsen. Han bodde i Solvorn og ble første formann i laget. Foreningen fikk 60 medlemer det første året og organiserte 1. mai-arrangement i 1917.

De som drøyde lengst med å melde seg inn, var årdølene selv. Arbeidsmannsforeningen passet på at Tyinfallene betalte skikkeleg for akkordene, og lønnen på Tyin-anlegga lå langt over det folk kunne tjene på annet arbeid i Sogn i denne tida.  Og manglet det på samarbeidsviljen, ble det streik: Da Tyinfallene i 1918 nekta å gå med på foreningens krav om minstelønn og tariffbetaling, ble det storstreik. Den varte i over ett år. En av grunnene til at den ble så langvarig, var at konflikten passet godt inn i Norsk Hydros uthalingstaktikk for anlegget.

Da nedgangstidene kom på 1930-tallet, gjorde Arbeidsmannsforeningen en stor innsats for å hjelpe de arbeidsløse til nytt arbeid. På Årdalstangen var det også stor byggeaktivitet i 1942. Hit kom det ene skipet etter det andre med materialer. Fra åtte sysselsatte ved Tyinfallene i 1938, ble Årdal på noen få måneder omskapt til den største anleggsplassen i Norge. Sommeren 1942 var det 28 ulike anleggsfirmaer med nær 5000 mann i arbeid.

Både tyske, danske og norske firma fikk oppdrag for Nordag i Årdal. Størst var AS Sambygg, som drev tunneler og bygde kraftstasjon.

Arbeidsplassene var så overbefolket at folk tråkket oppå hverandre. Sykefraværet var stort. Gode nordmenn gjorde dessuten alt de kunne for å holde tempoet nede slik at okkupantene ikke skulle få glede av det sølvfarga «krigsmetallet» fra Årdal. Effektiviteten lå bare på 30-40 prosent av det tyskerne var vant med fra tilsvarende anlegg i hjemlandet.

Kampen for arbeidsplassene

Gjennom sitt utmerkede organisasjonsarbeid, både faglig og politisk, har årdølene hatt stor innflytelse på sysselsettingssituasjonen i Årdal. Da Hydro ville stenge ned de såkalte Søderbergovnene på verket på grunn av krav fra forurensningstilsynet i 2007, var pessimismen stor i bygda. Alle så med bekymring på hva dette kunne bety for sysselsettingen. Imidlertid, alle fast ansatte som ble ledige fikk tilbud om annet arbeid på verket eller i eksterne bedrifter. Kun midlertidig ansatte måtte ut på arbeidsmarkedet. 

Både kommunen, fylkeskommunen og Hydro engasjerte seg med stor kraft for å finne ny sysselsetting. Hydro investerte 800 millioner kroner i omstillingsmidler til verkene sine på Vestlandet hvorav en stor del tilfalt verket i Årdal. Resultat var to nye virksomheter Solcellefabrikken Norsun AS med over 300 ansatte og dørfabrikken Dooria som dessverre fikk en kort levetid.

I 2006 investerte Hydro Aluminium 200 millioner kroner i Teknologisenter Årdal – ATA, som er konsernet sitt forskningssenter for utvikling og prøving av ny teknologi for aluminiumproduksjon. Senteret sysselsetter 70 personer i 2006. Flere Hydro-eide verk i utlandet bygger på teknologi som er utvikla av forskerne i Øvre Årdal.  

Situasjonen i Årdal kan være et lærestykke på hvordan styrken i et lokalsamfunn gjennom det faglige og politiske arbeide kan opprettholde og styrke et ensidig industristeds framtid og optimisme. 

Kilder:
Allkunne
Wikipedia
Norsk Hydro
Årdal Kjemiske Fagforening 1947-1997
Samtale med fire tillitsvalgte på verket